— Det som ofte beskrives som et innvandringsproblem, er i realiteten en sosial systemsvikt

Det er en menneskelig reaksjon å gjøre noe når noe alvorlig inntreffer. Noe som i utgangspunktet er verdifullt, fordi engasjement kan føre til mobilisering som igjen kan føre til konkrete tiltak.

Men om tiltakene skal samsvare med intensjonene, er det viktig at vi skiller mellom tiltak som "føles godt" og de som faktisk "gjør godt". Det betyr også at ikke alle tiltak som er gode, føles riktig å gjøre.

Mange foreldre vil nok kunne si at de kjenner på den spagaten relativt ofte. På et samfunnsnivå er vi imidlertid ikke så gode på dette skillet. Det gjør seg særlig synlig når ungdomskriminalitet er på dagsorden.

Ungdomskriminalitet som gjerne kan knyttes til underpriviligerte ungdommer eller unge voksne som enten lever i fattigdom og/eller har en ikke- vestlig tilknytning.

— Hyppige voldsepisoder i Oslo

Oslo har de siste ukene vært preget av hyppige voldsepisoder. Dette er alvorlige hendelser som naturlig nok engasjerer lokalsamfunnene. Kriminalitet bekjempes imidlertid ikke med de sedvanlige ropene om mer politi, hardere straff, deportasjon eller mer kontroll og overvåkning.

At politiet, med mandat til å håndheve lovene og skape trygge lokalsamfunn, har en viktig funksjon i bekjempelsen av kriminalitet er gitt.

Samtidig er dette en samfunnsoppgave som må inkludere flere yrkesgrupper og sektorer. På den måten fordeles ansvaret ikke bare på flere instanser, men også på ulike nivå.

— Kriminalitet handler om sosiale forhold

Gjennom mangeårige tett profesjonelt samarbeid med politiet, har jeg erfart at politiansatte stort sett er enige i at kriminalitet primært handler om sosiale forhold, og at forebygging av kriminalitet hovedsakelig skal skje lenge før politiet kobles på for å etterforske straffbare forhold.

Eller som PST pleier å kommunisere til samarbeidspartnere om tidlig innsats: "når vi kobles på er det allerede gått for langt". Politiet kan nemlig ikke utrette mirakler bare de er mange nok.

Når vi uhemmet vil overføre det sosialfaglige ansvaret ensidig på politiet, setter vi også de ansatte i en urettferdig skvis, der de får skylden for samfunnets feilgrep.

— Systemsvikt, ikke "innvandringsproblemer"

Det som ofte beskrives som "innvandringsproblemer" er i realiteten sosial systemsvikt. Innvandring i alle sine former representerer både muligheter og utfordringer for samfunnet.

Årsaken er imidlertid ikke individets etnisitet, trosretning eller landbakgrunn. Det er sosialpolitikken som føres i landet, og måten vi tar vare på hverandre, som er avgjørende for hvor stor grad borgerne blir selvstendige individer med en fot inn i det store fellesskapet.

— Felles er den sosiale bakgrunnen

Det er mange som mener at dette er feil tankegang. Innsatte i norske fengsler med innvandrerbakgrunn brukes ofte som et eksempel på at innvandrere nærmest er predisponert til å havne i kriminelle miljø.

Det er imidlertid den sosiale bakgrunnen de aller fleste innsatte har til felles, uavhengig av deres trosretning eller hudfarge.

De voldelige ekstremistene i Islamske Stat (IS) eller Nordiske Mostandsrørelsen rekrutterer hovedsakelig ikke folk fra bemidlede områder.

De søker seg, gjerne til ungdommer, som er sosialt, økonomisk og politisk ekskludert eller marginalt representert. Det samme gjør de kriminelle gjengene.

— Kriminelle tilbyr et fellesskap

Ingenting skjer i et vakuum. Følelsen av utenforskap kan også beskrives som tomhet. Da er det kort vei inn i fellesskapet som tilbys av kriminelle gjenger.

Et fellesskap der mange føler at de for første gang blir møtt uten fordommer, blir vist tillit, opplever mestring, får økt status og som fremfor alt kan bidra til mer penger i lommen. For bankkontoen er uansett tom eller ikke-eksisterende.

— Aldri møtt noen som vil være fattig

De som underbygger påstandene om at ikke-vestlig innvandring byr på utfordringer som truer våre såkalte vestlige verdier, burde heller ha et systemkritisk blikk på statistikk som viser at innvandrere er overrepresentert i norske fengsler eller blant de som lever i vedvarende fattigdom.

Denne statistikken avslører urettferdig systemsvikt. Både fra egen oppvekst og gjennom hele min yrkeskarriere har jeg enda ikke møtt noen som vil være fattig.

Tvert imot har jeg erfart at antakelsene om late innvandrere som verken vil løfte en finger for en ærlig inntekt eller lære seg det norske språket, er tuftet på fordommer.

I min tid på norske asylmottak var en beboers primære kilde til avmakt og frustrasjon at de enten ikke fikk innvilget arbeidstillatelse eller at de ikke fikk norskundervisning. Faktum er at motivasjonen til å arbeide og studere er større hos asylsøkere og bosatte flyktninger, enn det jeg har sett ellers hos andre samfunnsgrupper.

— Ingen kan være selvutnevnt rollemodell

I slike tider er det uunngåelig å ikke lese oppfordringer til "gode krefter i minoritetsmiljøer", om at vi må ta et større ansvar som rollemodeller for at minoritetsungdom skal styres unna destruktive valg som ødelegger deres og andres fremtidsutsikter.

Det er oppfordringer fra de samme som ellers motsetter seg tiltak som vil forplikte til bedre representasjonen i arbeidslivet, politikken, litteraturen eller media. Men ingen kan utnevne seg som selverklært rollemodell for ungdommene.

Det er en status man får som følge av synlighet. Ikke bare i form av eksponering i media, men fremfor alt på ungdomsklubbene, NAV-kontor, utetjenester, familievernkontorene, treningssentrene og arbeidsplassene.