Bedriftene som bruker plast til å pakke inn produktene sine skulle betale for avfallet. I stedet er det oslofolk som får regningen

Produsenten skal betale for plastemballasjen når den blir søppel. Men kommunene sitter med det meste av regningen.

Hvert år betaler innbyggere i norske kommuner over én milliard kroner i avfallsgebyr som næringslivet skulle ha bekostet, hevder kommunenes interesseorganisasjon. Nå ber de EUs kontrollorgan om å gripe inn.

• Les også: Margit på Torshov er opptatt av hvor plastavfall havner. Kan vi bare bli flinkere til å sortere? Eller er problemet mye, mye større?
  

Forurenser skal betale

Det koster penger når kommunen henter avfallet, pakker det og gjør det klart til eksport. Det koster mer penger når emballasjen lastes på bil eller tog og sendes til Tyskland eller Sverige. Og det koster å få et anlegg der til å sortere, vaske og gjenvinne det som kan resirkuleres - og brenne resten.

I prinsippet er det forurenseren som skal betale for dette. Selskapene som lager eller selger Bamsemums i plastpakke eller oppvaskmiddel på plastflaske, har økonomisk ansvar for det emballasjen koster når den er blitt avfall.

Men det er kommunene som sitter igjen med den største regningen.

Har lyttet til klagene

Plastmilliarden, kaller Svein Kamfjord pengene. I flere år har direktøren for avfall og ressurs i organisasjonen Samfunnsbedriftene lyttet til samme klage fra 110 kommunale og interkommunale avfallsselskap Norge rundt: At de overhodet ikke får dekket kostnadene for brukt plastemballasje som de samler inn fra husholdningene.

Nå har Samfunnsbedriftene regnet på det – og gått til aksjon på alles vegne. De har klaget videre, til EUs kontrollorgan ESA.

— Næringslivet skulle ha betalt for avfallet som plastemballasjen utgjør. Men de sniker seg unna. Norske myndigheter tvinger i stedet kommunene til å subsidiere produsentene. Det innebærer ulovlig statsstøtte. Det kan også svekke viljen hos innbyggerne til å bidra til en sirkulær økonomi, hevder Kamfjord.

— Noe må gjøres med «systemet»

Tirsdag meldte VårtOslo at bare rundt halvparten av plastemballasjen folk kildesorterer hjemme, ender opp resirkulert. Den andre halvparten blir brent. Enda mye mer av den kortlevde plasten går i restavfallet hjemme hos folk og rett til forbrenning.

Bak tallene foregår en like innfløkt kamp om store penger. Eller rettere: Om å spare store penger på håndteringen av kjempeproblemet fra det økende plastemballasje-forbruket.

Margit Martinsen i Grønn Ungdom kjenner problemstillingen.

Hun mener det er mye vi som forbrukere kan bidra med i forhold til kildesortering, men at det viktigste er å gjøre noe med «systemet»: Med plastproduksjonen, at det som produseres av plast er gjenvinnbart og at de som produserer og bruker plast på sine produkter, tar mye mer ansvar for håndtering av avfall enn de gjør i dag.

Gjerne med bruk av «forbrukermakt»:

— Vi kan hvis vi vil. Det så vi for noen år siden, da matprodusentene kuttet sitt palmeoljeforbruk med over to tredjedeler etter et massivt forbrukerpress. Vi kan gjøre noe tilsvarende for virkelig å få bukt med plastforsøplingen, sier hun.

Forurenser skal betale

Norske myndigheter har behandlet plastemballasje-håndteringen som et spleiselag. Klagen skal tvinge dem til å endre dette. EU krever at produsentene fullt dekker kostnadene i alle ledd.

Plastemballasje blir raskt til avfall. De som selger shampo, yoghurt eller middagspølser skal sørge for håndteringen av den brukte plastemballasjen etter at den er samlet inn av kommunen. De har “utvidet produsentansvar”. Regelverket pålegger dem også å betale for både innsamling, sortering, materialgjenvinning og annen behandling. Kostnadene må de bake inn i prisen på varen de selger.

Produsenter har plikt til å være medlemmer i et såkalt returselskap. Norge har to. Orkla, Tine, Nortura, Gilde, Jordan og andre store aktører på dagligvarer i Norge er medlemmer av Plastretur, som hadde monopol på feltet til 2020.

Så kom konkurrenten Norsirk på banen. Fortsatt dominerer Plastretur fullstendig, med både flest medlemmer og flest kunder; de henter kildesortert plastsøppel fra 326 av landets 356 kommuner.

En merkostnad for Oslo

Oslo kommune har en avtale med Norsirk. For plasten Norsirk plukker opp, betaler de kommunen 1000 kroner per tonn. I 2022 ble det sendt 2922 tonn husholdningsplast fra Alnabru til resirkuleringsanlegget i Sverige, som betyr 2,9 millioner kroner i godtgjørelse.

Direktør Hans Petter Karlsen i renovasjons- og gjennvinningsetaten sier de har en kostnad til håndtering av plast som er minst 10-gangeren. Han har estimert kostnadene til håndtering av plastavfall fra husholdninger i Oslo til omtrent 10.000 kroner per tonn plast. Og da rundt 30 millioner kroner årlig. Avviket per i dag er altså 27 millioner kroner – og det blir større jo mer plast oslofolk sorterer.

— Bilene ville kjørt ruten uansett for å hente restavfallet, men vi må kjøre flere turer på grunn av plastinnhenting. Så er det en andel av kostnader til sortering av posene og kostnader til Norsk Gjenvinning, sier Karlsen.

— Dette handler om økonomi, men også om miljø. Nå eksisterer det ikke noen insentiver til å produsere og bruke gjenvinnbar versus ikke gjenvinnbar plast på markedet. Og slik det fungerer i dag er det lett å komme seg unna det ansvaret du har som produsent av plast og bruk av plast på produktene dine.

Karlsen mener det er behov for et felles register med en oversikt over hvem som benytter plast som emballasje på produktene sine.

— Da kan vi få bedre kontroll på at de følger opp forpliktelsene sine, sier Karlsen.

Forlanger full opprydding

EU har strammet kravene til produsentene kraftig, og EUs regler skal gjelde i Norge.

Men norsk praksis bryter med EUs krav, og må endres kraftig for at Norge skal nå klimamålene og bli et lavutslippssamfunn, hevder Samfunnsbedriftene:

Staten må beregne hva plastemballasje-avfallet faktisk koster, i stedet for å tvinge partene til forhandlinger. Samfunnsbedriftene og flere renovasjonssjefer hevder de opplever forhandlinger med Plastretur som diktat.

Kommunene er nødt til å samle inn alt plastemballasje-avfall fra folks hjem. På samme måte må produsentene få plikt til å hente alt det kommunen har samlet inn. I dag er de bare nødt til å materialgjennvinne 30 prosent av plastemballasjen fra varene de selger.

Næringslivet må pålegges å designe plastemballasjen slik at den kan gjenvinnes. En stor andel av plastemballasjen er laget slik at den er umulig å gjenvinne.

Produsenter må få plikt til å betale for plast som brennes, ellers kan de ustraffet fortsette å lage emballasje som ikke kan resirkuleres. Innbyggerne må betale for forbrenningen.

«Gratispassasjerer»

Titusenvis av tonn med plastemballasje som kommunene samler inn, kommer fra “gratispassasjerer”, som netthandel, svenskehandel og selskaper som lar være å melde seg inn i et returselskap. Kommunen får ikke dekket kostnadene. Dette må staten pålegge produsentene å ta ansvar for.

Dagens godtgjørelse til kommunene er riktig, mener Plastreturs administrerende direktør Karl Johan Ingvaldsen.

— Den er vi og kommunene blitt enige om. Men framover kommer krav om ettersorteringsanlegg. Det vil koste penger å grave dypere i restavfallet, og den diskusjonen er vi klar for, sier han.

Frustrasjon over hele Europa

Plastretur har merket seg at Samfunnsbedriftene klager til EUs kontrollorgan over påstått ulovlig statsstøtte.

— Juridiske utredninger vi har fått, sier det motsatte. Så det blir spennende å se hva de får ut av denne klagen, sier Ingvaldsen.

Myndighetene har ikke tatt inn over seg at EU har endret politikk på feltet, mener Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene.

— De har ikke forstått forskjellen på forbruker og innbygger. Hvis forbruker betaler, betyr det at forurenser betaler. Hvis innbygger betaler, betyr det at forurenser slipper å betale, sier han.

Kommunene og Plastretur er enige om én ting: Reglene er uklare. Staten må engasjere seg mer aktivt. Men de er rykende uenige om hvem som skal betale for hva og hvor mye. Norske lover og regler har til nå ikke hjulpet dem å finne ut av det.

Nå betaler produsentene mindre

Nestlé, Bama, Findus og andre medlemmer av returselskap betaler en avgift for hvert tonn plastemballasje på produktene de selger. Returselskapet skal bruke dem til å betale kommunene for plastemballasjen de har samlet inn, frakten fra kommunene til resirkuleringsanlegg i utlandet – og selve resirkuleringen.

De fleste priser har steget i år. Men fra 1. mars senket Plastretur medlemsvederlaget sitt; det ble billigere for dagligvaregigantene og andre å selge produkter med plastemballasje. Avgiften ble satt ned fra 3.490 kroner per tonn til 3.000 kroner per tonn.

Dette skyldes at prisene var satt kraftig opp under pandemien, da folk laget mye mer mat hjemme og dermed kastet mer, noe som ga Plastretur større utgifter, forklarer administrerende direktør Karl Johan Ingvaldsen.

— Vi økte vederlaget for å bygge opp buffer for seks måneders drift som vi er pålagt å ha. Nå har vi gjort det, og da setter vi det midlertidig ned. Vi skal være en ikke-kommersiell organisasjon som ikke skal bygge opp store kapitalreserver på medlemmenes bekostning, sier Ingvaldsen.

Fremkaller minner og latter. Fotoutstilling ved Bymuseet viser oslofolks matvaner. Se fotoene

Samfunnsbedriftene har ingen forståelse for at Plastretur har satt ned medlemsavgiften. – De snylter på kommunene, kort og godt, hevder Kamfjord.

Hvem skal betale?

Både Plastretur, Norsirk, kommunene og myndighetene vet at konflikten ikke går bort av seg selv. I det grønne skiftet er planen at økonomien skal bli sirkulær og nærmest avfallsfri.

Det betyr at kommunene framover blir pålagt å hente ut mye mer plastemballasje fra avfallet de samler inn hjemme hos folk. Og at de som selger produkter med plastforpakning, må sørge for å resirkulere mye mer.

Det vil koste masse penger. Hvem skal betale?

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) sier han har sympati med kommunene.

— De har rett i at vi ikke har fullverdig produsentansvar i dag. I prinsippet bør mer av kostnadene flyttes til de som velger å bruke plast på produktene sine. Men det tar litt tid å forandre regelverket, sier han.

Miljødirektoratet opplyser at de har fått i oppdrag fra departementet å anbefale endringer innen 15. november i år.