Margit på Torshov er opptatt av hvor plastavfall havner. Kan vi bare bli flinkere til å sortere? Eller er problemet mye, mye større?

En stank av sur melk og råtnende mat henger over stablene med plastavfall i den svære sorteringshallen.

Fabrikksjef Michael Stechert drar en spjæret Rema 1000-pose ut av en mannshøy balle av sammenpresset plast. Fiskemat-emballasje, en schweppes-flaske og tomme godteriposer er godt synlige.

• Les også: Fortsatt optimisme i Oslos næringsliv: - Hver fjerde bedrift ønsker å ansette flere folk, sier NAV-sjef Thone Nordlund

Grisete og uresikulerbart

Det er ingen tvil om hvor dette søppelet kommer fra. Det er fraktet hit fra Norge, til Vogt Plastic GmbHs sorterings- og gjenvinningsanlegg i byen Premnitz, en times kjøring vestover fra Berlin.

Stechert inspiserer plasten fra Norge. Den er usortert og til dels tilgriset. Det betyr at noe av den ikke lar seg gjenvinne.

Andre deler av avfallet inneholder så mange ulike typer plast at det også er uresirkulerbart.

Dessuten er det ikke alt som folk putter i plastavfallet, som er plast.

Blant yoghurtbegrene, zalo-flaskene, isboksene, osteemballasjen og smør-eskene fins det ting som ikke har noe på et resirkuleringsanlegg for plast å gjøre: Melkekartonger, brukte bleier, et trillebårhjul.

Tidligere gikk også Oslo-plasten hit. Siden 2020 har den i stedet blitt sendt til Swerecs plastsorteringsanlegg i Småland i Sverige, via mellomlagring hos Norsk Gjenvinning på Haraldrud.

Her dominerer de lilla posene som oslofolk bruker, men innholdet er det samme og beskrivelsen over kunne derfor vært hentet derfra. Plasten selges som råstoff til nye plastprodukter.

70 prosent av plasten i restavfallet

— Innholdet i restavfallsposen er viktig, for det er der det starter. Det sier Hans Petter Karlsen, direktør i renovasjons- og gjenvinningsetaten.

Og det er Oslo kommunes store hodepine. For til tross for informasjonskampanjenes formaninger de siste årene har nivået på kildesortering ligget rimelig stabilt: 70 prosent av plasten havner i restavfallet.

Der havner også 50 prosent av maten. Kommunen har i dag ikke metoder for å sortere restavfallet. Så dette blir brent. Eller energigjenvunnet, som Karlsen foretrekker å kalle det.

Dette er ikke godt nok for å klare de framtidige reglene for plastinnsamling. Ny vedtatte utsorteringkrav sier at kommunen i 2028 må utsortere 50 prosent av plasten. 60 prosent i 2030.

Plasten, sammen med mye annet, blir brent i kommunens to energigjenvinningsanlegg. Der blir det omgjort til strøm eller overskuddsenergi til fjernvarmenettet.

Det som er sortert i de lilla posene havner etter hvert hos Norsk gjenvinning på Alnabru.

Nytt sorteringsanlegg

For å møte utsorteringskravene ønsker Renovasjons- og gjenvinningsetaten derfor bygge et nytt sorteringsanlegg. Her vil det bli mekanisk ettersortering av restavfallet.

Kildesorteringen av plast blir i så fall avviklet – det samme blir driften av, og kostnadene for, de to utsorteringsanleggene for grønne og lilla poser.

I tillegg legges det opp til separat matavfallsinnsamling. Målet er at anlegget skal stå klart i 2028.

I det nye systemet er det helt sentralt å få det organiske materialet sortert for seg. Når matavfall og annet organisk materiale klistrer seg til plast eller annet, så vil ikke sorteringsmekanismen fungere.

Det betyr at vi ikke kommer unna en fortsatt kildesortering ved kjøkkenbenken. Sortering hjemme, det nye sorteringsanlegget med finsortering skal til sammen gi de resultatene kommunen er ute etter.

Etaten jobber nå med en utredning og et fundament for et finansieringvedtak i bystyret. Foreløpig stipuleres det med en kostnad på 1,5 milliarder kroner.

— Var miljøagent

Så i Oslo må plasten sorteres hjemme noen år til.

Margit Martinsen er talsperson for Grønn Ungdom, og bor på Torshov. Hun har vært opptatt av miljøet siden hun var barn.

— Jeg var miljøagent da jeg var liten, og pleide å si fra til folk som slapp en sigarettstump på bakken eller lot bilen sto på tomgang.

Ikke overraskende sier Margit hun er god på plastsortering.

På kjøkkenet hennes står det ulike beholdere til plast, matavfall og restavfall forbilledlig. Men hun innrømmer at hun sliter litt av og til med hva som skal hvor.

— Ofte er det ikke informasjon på produktet om hvordan det skal sorteres. Er det plastavfall, eller skal det sorteres i restavfallet? Jeg ender ofte opp med å google, sier Margit.

— Det burde vært et fargesystem, på samme måte som vi har ulike farger på de ulike posene vi kaster avfall i, sier hun.

— Men jeg skjønner at folk ikke alltid gidder å prøve å finne ut av det, og at en del plast derfor havner i restavfallsposen.

Margit mener folk i hennes nabolag, med mange småbarnsfamilier, er flinke til å kildesortere. Men at bevisstheten og hvor flinke folk er nok varierer.

— Da jeg studerte og bodde på Grünerløkka i studentkollektiver, havnet lilla poser ofte i restavfallsdunken. Og av og til var det ølflasker i papirkonteineren. Så noen har nok litt å gå på, sier hun.

De flinke og ikke fullt så flinke

Det bekrefter kommunikasjonsrådgiver Jørgen Bakke Fredriksen i renovasjons- og gjenvinningsetaten. I Oslo er det noen som er flinkere enn andre på kildesortering.

— Vår beste «kunde» er de over 60 år, ofte kvinner, som bor i hus og eier boligen selv. De sorterer med overbevisning. Altså mener de at innsatsen deres nytter, og de har tillit til at avfallet blir behandlet riktig.

I følge Fredriksen er også 30-åringene flinke, og da er mennene mer med.

Forskjellen på de to segmentene er at 30-åringene ikke nødvendigvis tror på eller tenker på nytteverdien, men sorterer pliktoppfyllende fordi de blir bedt om det og fordi det har vært en vane for dem i mange år.

— I motsatt ende har vi de som bare sorterer litt eller ikke i det hele tatt. De er gjerne yngre, i 20-årene, bor alene eller i kollektiv og leier boligen sin.

Fredriksen sier de med stor sikkerhet også at de som bor i enebolig/rekkehus har et eierskap til avfallsbeholderen sin og hva de putter i den, på en helt annen måte enn folk som bor i bygårder og blokker hvor beboerne har felles beholdere.

— Der sniker nok tanken om at «det hjelper ikke at bare jeg sorterer når ingen andre gjør det» seg fort inn.

Holdningskampanjer har de hatt en del av, men til liten nytte. Andel plast som havner i restavfallet har vært det samme i flere år. Fredriksen påpeker at de har veldig mange ulike husholdninger

— Vi må finne en måte som appellerer til flere. Men det er ikke bare-bare i en stor by som Oslo, sier han.

Norsk plast opp i røyk

Men problemet er ikke bare dårlig kildesortering. Til sammen sendte Norge i fjor drøyt 43.000 tonn kildesortert plastemballasje fra husholdningene til gjenvinning i Sverige og Tyskland.

Men av dette ble bare 21.500 tonn – halvparten - faktisk gjenvunnet, viser tall fra returselskapene Plastretur og Norsirk. Resten gikk bokstavelig talt opp i røyk i store forbrenningsanlegg.

Ketsjupflasken som du har skylt og kastet i riktig pose hjemme, forsvinner ut av ditt liv med kommunens søppelbil. Men den er på ingen måte ute av historien.

Norge gjenvinner ingenting her hjemme av avfallet fra plastemballasjen på det norske markedet, som var rundt 242 000 tonn i 2021. Kildesortert plastsøppel skal i stedet på langtur.

På Norsk Gjenvinnings avfallsanlegg i Groruddalen, er innsamlet plast fra Oslo-regionen klar for henting.

Bring-sjåfør Agnieszka Walasek lirker en fullstappet lastebil over en rampe som er akkurat bred nok. Vekta viser at bilen er lastet med 20 tonn plastsøppel.

Det kommer fra husholdninger i Bærum, og maskinfører Kai Trollebø har stablet det om bord den siste halvtimen. Nå skal plasten ut på en lang reise, til Malmø og Trelleborg i Sverige, så videre til Rostock eller Travemünde i Tyskland.

Sirkulært, hva er det?

På jobb ser Bring-sjåfør Walasek og maskinfører Trollebø baksiden av forbrukersamfunnet: Berget av plastsøppel.

— Det er forferdelig, det er altfor mye. Selv kjøper jeg i stort for å redusere eget plastavfall, sier Agnieszka Walasek.

Tobarnsmoren fra Grimstad er på linje med offisiell norsk og europeisk politikk: Vi skal slutte å ødelegge kloden som om det fantes en Planet B.

Vi skal inn i en «sirkulær» økonomi der vi gjenbruker og gjenvinner mye mer. Innen 2050 skal verden bli «klimanøytral».

Vi har dårlig tid.

I elver over hele Europa er plast det vanligste søppelet.

I forlengelsen av elvene er havet, som er blitt verdens største plastfylling. Hvert år går rundt 11 millioner tonn pIast ut i havene.

I 2017 fant forskere 30 plastposer i magen på en syk og utslitt hval som grunnstøtte på Sotra utenfor Bergen. To år seinere døde en annen hval, på Filippinene, av dehydrering og sult, med 40 kilo plast i magen.

Like etter skjedde det igjen, på Sardinia i Middelhavet, der en død hval lå i fjæra med 22 kilo handleposer, fiskesnører og annen plast i magesekken.

EU skrur til kravene

Råstoffet til plast er olje og gass. I produksjonen brukes kjemikalier som kan være farlige, også for mennesker.

Hvis plasten havner på en fylling, i havet eller i naturen, kan slike kjemikalier lekke ut, gå i grunnvannet, eller i fisk og andre arter, og videre til mennesker.

Forskere advarer om følger av noen kjemikalier for fruktbarhet, immunrespons og forbrenning, og for økt risiko for angst, depresjon, hyperaktivitet og atferdsproblemer hos barn.

Hvis vi ikke endrer måten vi produserer og bruker plast på, kommer det til å være mer plast enn fisk i havet i 2050, sa Frans Timmermans, sjefen for EUs grønne omstilling, da han presenterte EUs plaststrategi for fem år siden.

— Vi må få slutt på plast i vannet, maten og til og med i kroppene våre. Den eneste langsiktige løsningen er å redusere plastavfall ved å gjenvinne og gjenbruke mer, sa han.

Rotter som tar kattunger

Ballene med brukt, sammenpresset plastemballasje som maskinfører Kai Trollebø hos Norsk Gjenvinning tar på gaffelen, veier hver mellom 400 og 600 kilo. Den er ikke rein.

Her er det mat å finne for kråkene som henger over avfallsanlegget, og for rotter og katter. Rottene er store, sier Trollebø og viser med hendene.

— De spiser kattunger. Trollebø sier han har reddet 12 fra en slik skjebne ved å ta dem med hjem.

Maskinføreren har lang erfaring på anlegget. Han balanserer mange tonn plastavfall på gaffeltrucken hver eneste dag og ser bilene dra avsted med det.

— Jeg har jo lurt på hvor det blir av, sier Trollebø.

Det koster å bli kvitt avfallet

Det vet Plastretur, Norges dominerende returselskap for plastavfall: Rundt åtte transporter med brukt plast går ut av landet i regi av dem, hver eneste dag.

Plastretur eies av selskapene som bruker plastemballasje på produktene sine: Orkla, Tine, Nortura, Ringnes og mange andre. Handelsnæringen og de som produserer plastemballasje, er også på eiersiden.

Plastretur er bindeleddet mellom avfallsselskap i 326 av landets 356 kommuner på den ene siden og ulike anlegg for resirkulering i Tyskland på den andre.

Kommunene selger plastavfallet de har samlet inn hjemme hos folk, til Plastretur for en avtalt pris per tonn. Prisen er høyere jo reinere plasten er. I neste omgang betaler Plastretur tyske resirkuleringsanlegg for at de skal gi plasten nytt liv.

Noen kommuner, som Oslo, har i stedet avtale med Plastreturs lille konkurrent, Norsirk. Dette selskapet henter plastavfallet fra Oslo-folk såvel som fra Grenland, Lindesnes og Øst-Finnmark.

Hos Swerek i blir plasten både sortert, vasket og gjenvunnet.

Det går feil vei

Det vil si: Den andelen av plasten som kan gjenvinnes. En stor del av plasten er ikke designet for gjenvinning fordi den består av flere typer plast. Produsenter av mat forklarer dette med behovet for å unngå svinn, som også er et stort problem.

Oslos renovasjonsdirektør, Hans Petter Karlsen sier de definitivt skulle ønske at gjenvinningsgraden var høyere.

— Men det produseres fremdeles plastemballasje som ikke er gjenvinnbar, og da blir det søppel inn, søppel ut. Da må vi rette blikket mot produktlovgivningen. Dette starter med produsenten, det er der det store fotavtrykket kommer, mener Karlsen.

Det norske plastsystemet baserer seg tungt på fjernvarme-forbrenning og eksport. Det er “i grunnleggende utakt med en sirkulær, avfallsfri plastøkonomi”, advarte internasjonale og norske forskere i 2021.

Nordmenn er ikke alene. I hele Europa går det ennå feil vei. Selv om det blir stadig mer gjenvinning, vokser forbruket av plast raskere enn denne kapasiteten.

Uten radikal handling kommer kontinentet til å ha 46 prosent mer plastsøppel i 2030 enn i dag, og det meste av det vil være engangsplast, spår EU.

Tro og tvil om tiltak

Men det gjelder å ha trua, skal vi tro myndigheter og gjenvinningsindustri.

TV-kjendisen Leo Ajkic sier det sånn i en reklamevideo for Plastretur/Grønt Punkt:

“Det stemmer at noe av plasten ikke kan resirkuleres. Men jeg synes ikke det er god nok grunn til at jeg bare skal kaste alt i restavfallet og la alt bli brent opp og ute av kretsløpet for alltid. Stol på at du er viktig, at gjenvinning fungerer og at det du gjør, betyr noe!”.

Helmut Maurer jobbet i 15 år på innsiden av EU-systemet med å bekjempe plastavfall-problemet. I fjor ble han pensjonist. Tyskeren merker seg prognosene fra OECD:

Milliarder av tonn ny engangsplast vil havne på markedet de neste årene. Han tror ikke på at Europa kan gjenvinne seg ut av avfallskrisen.

Hovedproblemet, mener Maurer, er forestillingen om at Europas grønne skifte skal la seg kombinere med fortsatt vekst.

Tiltakene for å begrense selve plastforbruket er altfor forsiktige, hevder han.

— Fortellingen om resirkulering er blitt banket inn i oss. Men gjenvinning løser ikke problemene våre. Jeg ser heller ingen besluttsomme tiltak for å løse dem. Og det bekymrer meg, sier den avgåtte EU-eksperten.