– Gratulerer med Oslodagen, kjære Oslo-borgere

Gratulerer med dagen kjære oslo-borgere. Riktignok synger Book´n og Nora Brockstedt at “hver eneste dag er en oslodag for alle som elsker vår by”, men dagen i dag er helt spesiell.

15. mai for 974 år siden døde vår skytshelgen St. Hallvard etter å ha kommet en ung dame til unnsetning i Lier-traktene. Han ble proppa full av piler og fikk en kvernstein rundt halsen, før han ble dumpet i Drammensfjorden. Like fullt fløt liket hans opp. Hallvard Vebjørnsson, som var hans egentlige navn, var definitivt av helgenmateriale.

Det er på tide å børste støv av Oslodagen 15. mai. Riktignok er det noen hardcore Oslopolitans – inkludert undertegnede og noen middelalderentusiaster – som feirer den med stor lyst hvert år, men i mellomkrigstiden var feiringen av Oslodagen helt på høyde med feiringen av 17. mai. 17. mai-feiringen tok strengt tatt ikke av før etter 2. verdenskrig. På Oslodagen var det kåring av Oslo-piken og store festlige opptok med pimpa biler. I motsetning til 17. mai er det ingen enerverende vifting med norske flagg, ingen bunader og ingen feiring av norsk nasjonalisme. Bare glede og sunn patriotisme.

Kjernen i Oslodagen er MOT. Osloborgere har et stort hjerte, og har i 974 år sagt tydelig fra hver gang det blir begått urett, selv om vi må bøte med livet. Det går en rød tråd fra St. Hallvard til Oslos kanskje aller største sønn Fridtjof Nansen. Der den amerikanske utenriksministeren Rex Tillerson nylig uttalte at amerikanske verdier ikke burde komme i veien for amerikanske interesser, er Oslos interesser og våre verdier uadskillelige som egg og bacon.

Et tog i Oslodagens ånd burde starte ved ruinene av St. Hallvards kirke i Gamlebyen, og gå til Borggården, via Domkirken der Oslodjevelen (opprinnelig fra St.Hallvardskirken) er murt inn i fasaden. På utsiden av Rådhusets borggård i vest henger Nansenpasset, som han utstedte for å hjelpe statsløse flyktninger. Før det hadde Nansen sørget for å få 427 886 fanger fra 1. verdenskrig skysset til sine hjemland, og som Folkeforbundets (forløperen til FN) første høykommisær for flyktninger, var han høyt og lavt for hjelpe ofre for kyniske kriger, ikke minst armenerne som ble forfulgt og utryddet i Tyrkia.

I en tid da nasjonalismens iskalde vinder blåser over verden og fra regjeringskontorene i hovedstaden, er Oslodagen sannelig en feiring verdt. På denne dagen skal vi ikke spørre hvor folk kommer fra, men hva vi kan gjøre for å hjelpe dem dit de skal. Vi skal utfolde hemningsløs livsglede og synge Oslosanger til drøvelen tar en back spin.

Gratulerer med dagen, kjære Osloborgere!

Saken ble først publisert på bydoktor.no