– For noen dager siden satte jeg meg ned i et veikryss i Oslo sentrum og nektet å flytte på meg

For noen dager siden satte jeg meg ned i et veikryss i Oslo sentrum og nektet å flytte på meg. Hvorfor? Fordi jeg har mistet håpet om at landets ledere kommer til å gjøre det som trengs for å takle klimakrisen.

Da jeg kom hjem fra jobben fredag den 27. august, var jeg dødssliten. Jeg hadde vært med på Extinction Rebellions aksjoner og demonstrasjoner mot norsk klima- og miljøpolitikk gjennom hele uka, i tillegg til å jobbe.

• Les også: — Arbeiderpartiet i Oslo leverer klimaløsninger. AP i regjering vil ta i bruk hele verktøykassa for å levere klimaløsninger

Vi demonstrerte ved Equinors hovedkontor, blokkerte veikryss, okkuperte departementer, gikk i parader og sørgemarsj, campet på Ankerbrua i Oslo sentrum og satt i kanoer som blokkerte et stort skip som skulle transportere olje.

Nå var tiden kommet for vår siste aksjon, en veiblokade i krysset mellom Torggata og Hausmanns gate. Selv om jeg er sliten, gjør synet av fargerike XR-flagg, bannere og aktivister fra Norge, Sverige, Finland og Danmark at jeg letter litt på stegene når jeg ankommer Ankerbrua. Snart skal aksjonen starte.

Hjertet mitt banker, jeg er nervøs

Noen timer senere sitter jeg midt i veien med ett titalls andre aktivister. Politiet går rundt blant oss og gir pålegg om at vi må flytte oss. Men vi blir sittende.

Bak meg står en stor lastebil med ordene «system change not climate change». Under lastebilen har aktivister lenket armene sine fast i store stålrør, for at det skal ta lengre tid for politiet å fjerne dem.

Hjertet mitt banker, jeg er nervøs. Selv om jeg har blitt arrestert to ganger før, gruer jeg meg til å sitte isolert på glattcella. Jeg lurer på hvor lenge de kommer til å holde oss. De kan holde oss opp til 48 timer, og nå er vi mange som skal prosesseres gjennom systemet. Da tar det ofte lengre tid.

Det er verdt det

Jeg tenker at det er bra at jeg er sliten, for da kan jeg bruke litt av tiden på cella til å sove. Rundt meg ser jeg folk som danser, spiller på instrumenter og synger om kjærlighet til jorda og klimarettferdighet.

Hver gang noen blir båret inn i politibilen roper vi at de ikke er alene, at vi står sammen. Stemningen er magisk. Jeg tenker at det er verdt det, og at det ikke er noen andre steder jeg heller vil være enn akkurat her, akkurat nå.

Sivil ulydighet trengs

Enkelte hevder at det å bruke ikkevoldelig sivil ulydighet ligger utenfor demokratiets spilleregler. Fakta er at sivil ulydighet har hatt en stor betydning i utviklingen av demokratiet, og at vi ikke ville hatt mange av de rettighetene vi nå tar for gitt uten sivil ulydighet.

Vi er nå i en situasjon hvor samfunnet må omstilles raskt og der systemet ikke er tilrettelagt for at endringen skal skje fort nok. Sivil ulydighet har ført til store samfunnsendringer før, og mitt håp er at det kan skje igjen.

Sånn som det ser ut nå, er vi på vei mot cirka tre graders oppvarming innen neste århundre. Tre graders oppvarming vil være katastrofalt for store deler av jordas befolkning, i tillegg til jordas plante- og dyreliv.

Om vi skal klare å holde oss under 1,5 grader, må vi halvere verdens utslipp innen ni år. Allikevel har Erna Solberg sagt at den som skal slukke lyset på norsk sokkel ennå ikke er født. Og det til tross for at Norge er et av de landene i verden som er best rustet til å klare den grønne omstillingen.

Jeg samtykker ikke

Vi har et lovverk som tillater alt dette. Derfor mener jeg at vi er fullstendig rettferdiggjort i å bryte loven på en fredelig og ikkevoldelig måte for å få ut vårt budskap.

Som ung er jeg veldig bekymret for hvordan verden kommer til å se ut om 20, 30, 50 år, og jeg er i min fulle rett til å gjøre opprør mot et system som ødelegger mine muligheter for en levelig framtid. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre.

For meg handler sivil ulydighet om å nekte mitt samtykke. Jeg samtykker ikke til at den norske regjeringen aktivt fører en politikk som ødelegger livsgrunnlaget for min generasjon. Jeg samtykker ikke til at kortsiktig profitt blir prioritert foran menneskers, dyrenes og naturens rettigheter. Jeg samtykker ikke til at Norge fortsetter å lete etter mer olje mens flere land i den globale Sør allerede nå, ved bare 1,2 graders oppvarming, blir rammet av naturkatastrofer, matmangel, tørke og havstigning.

Det er de fattigste landene som har bidratt minst til klimakrisen, allikevel er det de som rammes hardest.

Ren norsk olje?

De som er imot å stenge den norske oljekrana argumenterer ofte med at norsk olje er renere enn annen olje og at det derfor vil ha en negativ effekt om Norge slutter å produsere olje, globalt sett. Men det stemmer ikke.

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at for hver prosent norsk oljeproduksjon faller, så synker globale CO2 -utslipp med om lag en million tonn. Fakta er at alle land som produserer fossil energi må begynne å trappe ned, nå. Inkludert Norge.

Bøter jeg ikke har råd til

Kvelden før veiblokaden snakker jeg med pappa på telefonen. Han råder meg til å tenke godt igjennom om jeg har råd til å betale boten som kommer med det å bli arrestert. Det har jeg ikke. Jeg har cirka 5 000 på kontoen, og jeg har allerede en bot på 18 000 fra en tidligere aksjon som jeg venter på å ta til retten.

Formaningene til pappa gjør at jeg er usikker helt til politiet begynner å gi pålegg om at vi må flytte oss. Men der og da bestemmer jeg meg. Jeg må gjøre alt jeg kan, selv om det kan få konsekvenser senere.

Det å bli arrestert i Norge er en ubehagelig opplevelse, og vi får høye bøter for å gjøre det vi gjør. Vi er allikevel så ekstremt privilegerte. Flere hundre miljøvernere i verden blir drept hvert år. Det er også mange som opplever tortur, vold og å bli fengslet over lengre tid. Mange av dem tilhører urbefolkninger som har kjempet mot koloniale krefter i flere hundre år.

Et godt eksempel på det er mapuchefolket i Vaca Muerte i Argentina, hvor Equinor har vært med og drevet et frackingprosjekt siden 2017. Dette frackingprosjektet, som Equinor og den norske staten tjener godt på, har hatt ekstremt ødeleggende konsekvenser for både landområdene og helsa til mapuchefolket.

Påvirk der du kan

Til deg som leser dette vil jeg si: Vær så snill og gjør det du kan for at vi skal endre kurs før det er for sent. Påvirk der du kan, enten det er i kommentarfelt, på arbeidsplassen, i familien eller andre steder.

Stem på et parti som tar klimakrisen på alvor og handler deretter. Bli med i XR eller en annen miljøorganisasjon om du har muligheten. Det er tydelig at forandringen som må til bare kan komme gjennom at folket krever det.