Menn, hånd i hånd
Menn, hånd i hånd. Illustrasjonsbilde: Wikimedia Commons

En odé til min kjære

MIN LILLE HISTORIE: Jeg ble fylt med en tristhet jeg ikke hadde forutsett, og i et forsvinnende sekund kjente jeg på en engstelse for at vi to aldri ville sees igjen.

St. Hanshaugen hadde badet i augustsol hele dagen, men etter at den hadde kastet sitt siste, rødlige kveldslys over hustakene, bega selv de mest herda parkgjengerne seg hjemover.

Vi to hadde aldri møttes før, men det var som om du sto der og ventet på at akkurat jeg skulle komme. Jeg var på vei nedover mot Grünerløkka til Sofienberg, og du ville slå følge – uten at jeg trengte å spørre deg. Dagen var nær omme, og den kjølige brisen tok med seg salt sjøluft helt opp fra fjorden.

På vei ned mot Akerselva stoppet vi opp et øyeblikk og nøt stillheten over Kiellands plass. Håret reiste seg på armene mine idet et kaldt vinddrag strøk forbi oss, og jeg ble brått klar over at jeg hadde begynt å fryse. Som den naturligste ting i verden bar du jakken min, og jeg tok den på før vi fortsatte ut i kvelden. Omkring oss kunne jeg se flere par som hadde slått følge denne kvelden, men jeg visste at ingen var som du og jeg. Ola og Åsmund.

Fra første øyeblikk ble jeg fylt med en følelse av trygghet, og jeg kjente at vi to gikk uvanlig godt sammen – vi jobbet med hverandre og begge gjorde den andre bedre. Vi sa ikke stort, men det gikk allikevel så lett. Hvert minste behov jeg hadde tok du deg av mens vi svevde bortover Waldemar Thranes gate.

Det sto en gruppe mennesker på fortauet idet vi skulle krysse Sannerbrua, men jeg behøvde ikke engang be dem om å flytte seg – det holdt at jeg såvidt bevegde på hånda mi, før du delte mengden i to, og vi kom uskadd gjennom. I en bilfri gate nedover Løkka danset vi hånd i hånd i hele veiens bredde fra fortauskant til fortauskant. Jeg har danset nedover denne gata med andre, men det hadde aldri før gått så knirkefritt, så lydløst, og så elegant – og jeg hadde aldri danset sånn med en annen mann.

Jeg klemte deg så hardt jeg kunne i hånda i det vi rundet et hjørne på Olaf Ryes Plass uten å følge godt nok med, og trikken dundret like forbi oss. Det føltes som om den bare var centimetere unna, men det gikk bra; jeg visste du ville stoppe. Vi nærmest gled over trikkeskinnene og bort til Sofienbergparken hvor våre veier skulle skilles. Der og da slo det meg altfor brått at vår tid sammen i Oslo skulle bli som et forsvinnende øyeblikk i et enormt hav av tid.

Jeg ble fylt med en tristhet jeg ikke hadde forutsett, og i et forsvinnende sekund kjente jeg på en engstelse for at vi to aldri ville sees igjen. Begge visste at vi hadde hatt andre før, og at vi kom ha andre igjen siden, men det vil aldri bli akkurat som denne kvelden. Jeg klemte deg i hånda en siste gang, og du stoppet brått. Jeg slapp taket i deg, og vi visste begge at vår altfor korte reise sammen var over. Uten at vi sa noe til hverandre, forlot jeg deg på gatehjørnet, og selv om jeg ikke snudde meg kunne jeg kjenne blikket ditt i nakken.

De 11 minuttene vi slo følge gjennom Oslo sentrum denne kjølige, stille augustkvelden kommer jeg ikke til å glemme. Jeg vet du er et sted ute i byen akkurat nå og danser med en annen – og jeg ønsker dere all lykke i verden. Jeg glemmer deg aldri, Åsmund. Du er den beste bysykkelen i Oslo.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer