Min mor dør. Akkurat nå, i dette intervallet på et ukjent antall dager som blir lenger og lenger. Det er ikke noe rart i at hun dør, det er noe man med høy sannsynlighet gjør når man er hundre år og prosessen har kommet langt nok. Men torturen er det lovgiverne som står for.
Da det begynte å nærme seg, hadde legen en samtale med henne, der hun ble spurt hvordan hun ville det skulle skje.
Mor ytret da veldig sterkt ønske om å få hjelp til at det skulle skje så fort som mulig, men det er noe de ikke kunne tilby – de kunne tilby enten livsforlengende behandling (noe mor oppfattet som det stikk motsatte av hva hun ønsket) eller kun smertelindring, som hun da sa ja til.
Dør av tørst
Varianten med kun smertelindring består i at man får morfin hver fjerde time, med mulighet for påfyll, og i tillegg beroligende. Det virker i den forstand at hun ikke har synlige smerter mesteparten av tiden, og sover nesten hele tiden.
Men hun våknet de første fire dagene av og til og klynket. Det som egentlig skjer er at hun blir sakte dehydrert. Det er det samme som skjer når man er i ørkenen og dør av tørst. Elektrolyttbalansen kommer mer og mer ut av lage.
Det er ingen grei måte å dø på. Hun kommer til å dø av at ingenting i nerver og muskler fungerer som det skal. Det sies at man ikke subjektivt opplever det som tørst, følelsen av tørst skrus av etter hvert. Det gjør den sikkert hos stakkaren som ligger i ørkenen også.
Men reint fysiologisk er det det som skjer. Har dere prøvd det, lovgivere? Jeg syns dere skulle prøve det ved en anledning.
Kan ikke engang holde henne i hendene
Og så kommer den virkelige torturen: bleiestellet. To ganger i døgnet skal hun stelles og snus og vendes på. Med hennes ufattelig vonde ledd. Og de akutte smertene klarer selvsagt ikke morfinen å dekke over.
Hun er lys våken og klynker og gråter. Og det er jo ikke bare de fysiske smertene. Hun er selvsagt klar over at hun er døende. Gang på gang på gang skal hun vekkes for å forstå at hun er døende. I dag er det fjerde dagen. En satanisk Groundhog Day.
Og etter bleieskiftene ligger hun så en god stund og klynker og stønner og ser rett på meg med et bunnløst, åpent blikk. Jeg vet hva hun sier med den klynkingen.
Hun sier «kjære deg, kan du få det til å slutte». Og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å stryke henne over kinnene, kysse henne på pannen og si «det er meg, jeg er her, jeg er sammen med deg».
Jeg kan ikke engang holde henne i hendene, fordi de er så vonde. Og jeg ser gang på gang for meg det puteknepet vi har sett hundre ganger i krimserier.
Må forråde mor
Hadde jeg vært en ensom ulv uten familie, ville jeg kanskje gjort det. På TV ser det så greit og raskt ut. Men jeg har andre, levende mennesker jeg er glad i som jeg vil ta hensyn til. Og jeg vil heller ikke misbruke pleiernes tillit. For da kan det være at andre etter meg ikke får lov til å være sammen med sine kjære.
Så da må jeg heller bite tenna sammen og forråde mor. Og kjøre det samme skuespillet overfor henne som systemet kjører. Late som jeg ikke forstår. Si at alt kommer til å gå bra. Og stryke henne på kinnene og snakke til henne til utmattelsen tar henne, og hun sovner igjen.
Jeg må presisere: helsefagarbeiderne og sjukepleierne er helt supre. De har vært det gjennom hele hennes opphold, og er det også nå. Dyktige og empatiske og alltid vennlige. Gode mennesker jeg virkelig har fått sansen for og blitt glad i.
Det må være en ufattelig påkjennelse også på dem. De er fantastisk omsorgsfulle med stellet og vennlige og hjelpsomme overfor oss. Spør om vi vil ha noe. De elskeligste mennesker. Det er ikke dem. Det er det barbariske paradigmet.
Kommer ikke til å skje
Vi i familien har organisert døgnvakt for henne, noen er her hele tiden. Vi sover på klappseng på skift, selv om det ikke blir rare søvnen.
Det er underlig å ligge og høre henne puste og snorke helt som normalt. Etter hvert får jeg følelsen av at hun kommer til å våkne, og så kan jeg komme med rullatoren og si «god morgen» og gi henne en klem, og så stabber hun seg opp på beina. Bare at det kommer ikke til å skje.
Hjertet bare kjører på
Hun er i schrödinger-land nå. Både død og levende. I et helvete på jord. Og jeg vet at etter hvert vil pusten hennes endre seg. Bli tyngre. Mer surklete. Med lange stans og så hiving etter luft. Og til slutt venter jeg på agonien. Krampene, andpustenheten. Timer med halvbevisst desperasjon. Jeg har opplevd det før, da jeg satt med min tante. Og jeg håper intenst at hjertet hennes skal stoppe før det.
Det superfriske hjertet hun har, som skyldes et heldig genotypelotteri pluss en grenseløst sunn livsstil med null røyk, null alkohol, nesten bare grønnsaker, i deltidsjobb til hun var 87, skog og fjell, fjell og skog, molter og sopp, turorientering til hun var 91 – har nå blitt hennes forbannelse.
Hun har lenge snakket om at nå må det være nok, en skulle ikke bli så gammel. Og de siste par ukene sa hun enda mer direkte at hun leter i tankene etter en måte å få det til å stoppe, men finner det ikke. Og så denne bønnen i legesamtalen. Men nei, ingen hjelp å få. Og hjertet bare kjører på, maler som en Jaguar, nådeløst.
Ordene som forsvant
Og selvsagt har vi i familien klamra oss til henne. Vi har nytt å ha henne, også etter hvert som forfallet ble mer og mer tydelig og hun klarte mindre og mindre.
Jeg gjenopplevde småbarnsforeldretilværelsen i baklengs kino. Hun husket dårligere og dårligere. Ord som forsvant. Dagen da hun tok sine siste skritt. Dagen da hun for siste gang ga opp å lese ei bok. Dagen da hun ikke lenger forsto klokka. Dagen da hun mistet kalenderen. Dagen da jeg lenge måtte forklare henne hvordan det kunne være fredag og julaften samtidig.
Den siste tida da hun ikke helt skjønte at de vonde føttene med trykksår var hennes, hun spurte hele tida om hvordan det gikk med «såret på føttene dine».
En god porsjon egoisme
Men likevel. Det å få høre hennes ord, få sett hennes blikk, få fortalt hvordan det sto til med alle, hjelpe henne med å gå igjennom alle forestående bursdager og alle vi måtte hilse, det ga mening og intens nytelse.
Følelsen av at hun var som et lite barn. Med en framtoning og bevegelser som mer og mer liknet en Ivo Caprino-figur, der hun satt bittelita i stolen og glitret mot oss med de stæropererte linsene sine.
Håpet om at bare hun klarte seg gjennom vinteren, så kunne vi igjen trille turer med rullestol i marka. Selv om vi visste at det allerede var på et par tiårs lånt tid. Og da ble det til at vi prøvde å ikke kommentere når hun sa at nå må det snart være nok.
Jeg tror at mye av livsformynderiet dreier seg om de pårørendes beste, ikke den det gjelder. At vi ønsker å fastholde denne personen i sin rolle i vårt liv, som en slags imaginær beskytter, så lenge som mulig.
Og da ser vi ikke personen fullt ut. Og – hvor mye kjærlighet det enn er i det – det er sannelig en god porsjon egoisme i det òg.
Man skal seigpines
Det er klart man kunne ha fulgt hennes ønske. I et land vi altfor ofte ønsker å sammenlikne oss med, har de etter sigende utviklet et system med tre sprøyter som svært effektivt kobler ut først bevisstheten, og så hjertet.
Det er ikke grense for hvor humant det går an å drepe mennesker. Da vel å merke mennesker som ønsker å leve. Fanger. Men mennesker som ønsker hjelp til å få slippe, kan vi ikke hjelpe.
Og en trenger ikke noen finurlig drapsinnretning. Den samme morfinen hun får ville fungert, i en høyere dose. Andre land får det til. Og veterinærer gjør det hele tida.
Men nei, man skal seigpines. Fratas all verdighet. På en måte det ville vært straffbart å pine et dyr. En hund ville ikke måtte ligge, først klynkende og etter hvert komatisk, uten vann i dag etter dag, uten at veterinæren ordna det.
Livsayatollahenes kropp
Det rare er at vi i alle mulige andre sammenhenger hevder menneskers råderett over egen kropp og eget liv. I metoo-sammenheng. I abort-sammenheng, i hvert fall hos flertallet.
Man har rett til å endre sin kropp som man vil, til å gå kledt som man vil. Ingen skal komme og ta på en mot ens vilje. Ingen andre skal eie ens kropp. Men når man virkelig er i den ytterste, mest håpløse nød, da skal man ikke ha råderett. Da er det noen andre som eier ens kropp – livsformynderne, livsayatollahene.
Da skal man druknes i empatisk bullshit om at vi i dag har så god smertelindring at ingen skal trenge å lide og holdes nagla fast i det mentale marerittet så lenge som mulig, på daglig repeat, og virkelig bades i sin totale hjelpeløshet til man til slutt dør av tørst.
Som om det først og fremst handlet om smerte, ikke om eierskap til egen kropp.
Barbarisk og antihuman holdning
Ja visst, jeg vet det er mennesker som klamrer seg til livet. Jeg benekter ikke det. Det fins livsavhengige. Det fins livsfetisjister. Det fins også folk med religiøse anfektelser. Helt greit. Jeg har sympati for dem òg. La dem få bestemme over seg selv.
Men la for fanden også oss andre få bestemme over oss selv.
Jeg er fristet til å ønske de lovgiverne som sitter som en propp og blokkerer menneskelig verdighet en virkelig lang og hjelpeløs og fortvilet død. Så de får smake samme tortur som de påfører andre. Men nei, jeg ønsker ikke det.
Jeg ønsker de skal innse det barbariske og antihumane i deres holdning overfor andre menneskers integritet. Slik at de kanskje selv, når den tid kommer, kan få den escape-knappen de ikke ga min mor, om de skulle ønske det.
Da er du fanget
Og hvis ingenting skjer – vel folkens, memento mori. Memento føkkings mori. Ta deres forholdsregler. Samle på piller. Ta en tur på byen og skaff en overdose heroin å ha i bakhånd på et sikkert sted. Finn din egen måte. I tide.
For den dagen du først er fanget, er du fanget, og da blir det mye vanskeligere å begynne å finne en måte. Og så kommer livsforvalterne og dasker deg over fingra: nehei, du får ikke fri.
Jeg skal i alle fall prøve å ikke havne i den situasjonen mor oppdaget seg selv i, fordi hun for sent begynte å tenke over det på ordentlig. Men nå, inntil videre, inntil en vakker dag, er det en masse andre ting jeg skal gjøre og andre folk jeg skal ta vare på.
Hjertet tok til fornuft
Denne teksten skrev jeg på dag fire i hennes seks dager lange schrödinger-død. I fire dager måtte hun våkne til en porsjon ilende smerter og en oppdatering på at «ja visst, jeg er døende i dag også».
På dag fem sluttet hun å reagere på håndtering. På dag seks endret pusten hennes seg til bare svært dype innpust og lange utpust med en utdratt hale, og lengre mellomrom. Utpå ettermiddagen begynte hun plutselig å puste mye grunnere, og et kvarter seinere bare stoppet hun.
Hjertet hadde tatt til fornuft. En fornuft de barbariske menneskene så bort fra. Og resultatet ble det samme – men veien svært forskjellig.
En gigantisk avledningsmanøver
Teksten la jeg ut på Facebook, og den har blitt delt og delt, og både originalposten og delingene har fått hundrevis av hjerter og omsorgstegn og haugevis med kommentarer.
Og det sjokkerende er at mer enn annenhver kommentar beretter om at folk har opplevd nøyaktig det samme med sine nærmeste, og i mange tilfeller i en enda råere og mer opprivende form.
Mine lærdommer er: a) smertelindringen som skal være perfekt, er langt fra perfekt i svært mange tilfeller, og den samme opprivende opplevelsen jeg har hatt, har ekstremt mange andre mennesker også hatt, b) den påstått perfekte smertelindringen er en gigantisk avledningsmanøver fra det faktum at å tvinge en person gjennom en prosess vedkommende har bedt om å få slippe, selv om det hadde vært svært lett å imøtekomme dette ønsket, er det ultimate (i dobbel betydning) overgrep.
Uverdig er det
Det er virkelig absurd at de menneskene som stritter imot forandringer og dekker seg bak prat om menneskelivets helt spesielle og hellige verdi, rent faktisk reduserer oss til en svær bunt med smertereseptorer som det er om å gjøre å bedøve – og fullstendig ser bort fra at vi er subjekter med en integritet, en verdighet, med våre egne verdier og et ønske om selvråderett.
Vi som har prøvd å leve som selvforvaltende, autonome og ansvarlige mennesker hele livet, blir fratatt denne retten når vi trenger den aller mest, av mennesker som ikke klarer å snakke om annet enn smertereseptorer og smertelindring.
Uverdig er det. c) og stakkars, stakkars alle de fine helsearbeiderne som må oppleve dette gang på gang. Jeg hadde blitt utbrent i løpet av et par år.
Et overgrep og et svik
Min sluttreplikk: Det siste moren min opplevde som en person ved bevissthet, var et overgrep og et svik.
Det kommer jeg aldri til å tilgi dem som er ansvarlige for dagens forbud mot aktiv dødshjelp. De har fått en rent personlig fiende for livet. Og dette er et tema jeg knapt har reflektert over noe særlig før.
