DEBATT
Beboer Margot Solfrid Alexandersen (85) har fått plass i den nybygde og spesialtilpassede demenslandsbyen Dronning Ingrids hage på Hasle.
Foto: Heiko Junge / NTB
– Oslo er ikke forberedt på eldrekrisen
Mange pårørende ødelegger seg i møte med kommunenes manglende kompetanse og tilbud, i kampen for en passende oppfølging og hjelp. I Oslo oppleves forskjellene mellom bydelene som store. Bor vi ikke i samme by og har de samme rettighetene?
Valgkampen viste oss at dessverre er ingen av partiene her i
byen forberedt på økningen i antallet eldre vi får fremover, med en dobling av
mennesker med demensdiagnose de neste ti-tyve årene.
De har ingen nye løsninger, snakker lite om hva som er
dagens utfordringer og lover i høyden bare mer av det samme. Denne sektoren
trenger nytenking og et kraftig løft!
Vi vet vi kommer til å mangle mennesker i omsorgssektoren
fremover og er allerede marginalt bemannet de fleste steder. Det må rekrutteres
nytt og spenstig fra folk med forskjellig faglig og kulturell bakgrunn.
Det vil kreve et kvalitetsløft av lederne i hele sektoren,
som skal lede andre typer team i mer krevende situasjoner. Fagutdanningene må
trappes kraftig opp, det er allerede i dag alt for mange ufaglærte i forhold
til stillinger med krav til utdanning. Sykehjem må tenke nytt rundt hvilke type
oppgaver som kan løses av nye faggrupper – eller pårørende og andre frivillige.
Når bemanning og holdninger svikter
Diskusjonene må gå fra å love flere plasser til å handle om
hvordan sykehjemmene styrkes og får økt kompetanse, slik at kvaliteten også
heves. Det har vært avslørt mange nok ganger hvor nedverdigende behandling våre
eldre kan få når både bemanning, kunnskaper og holdninger svikter.
Det viktigste er å utvikle omsorgstjenestene, slik at de
jobber mye bedre sammen rundt de menneskene vi alle ønsker å hjelpe; eldre
mennesker som ikke lenger klarer seg selv når kroppen eller hodet svikter dem.
De fleste av oss kommer dit en gang, at vi trenger litt
hjelp i alderdommen. Og mange sykehjem og ansatte i omsorgstjenestene gjør en
fantastisk jobb! Men de trenger politikere som skjønner situasjonen bedre – og
tør å utfordre gamle systemer for å finne nye måter å gjøre hverdagene bedre for
de demente.
Tilfeldig oppfølging
Vi mener sterkt at når et menneske får demensdiagnosen bør
de møtes med det alvoret diagnosen utgjør for både pasienten og alle berørte
pårørende. I dag er oppfølgingen alt for tilfeldig, her bør det utvikles et
slags «pakkeforløp» hvor det blir tydelig hva man har behov for og krav på i
forskjellige stadier av sykdommen.
For mange pårørende ødelegger seg i møte med kommunenes
manglende kompetanse og tilbud, i kampen for en passende oppfølging og hjelp. I
Oslo oppleves forskjellene mellom bydelene som store. Bor vi ikke i samme by og
har de samme rettighetene?
Et eksempel er boligsituasjonen. Hvis man har demens og bor
alene, mister man fort evnen til å planlegge, lage mat og holde kontakt med
andre.
Det sosiale må ivaretas
Hvis hjernen skal holdes i gang, trenger man å prate med
andre hver dag og mye lenger enn et besøk fra hjemmetjenesten. Å kunne bo
hjemme lenge for en person med demens betyr å få tilbud om en egen bolig
tilrettelagt for aktivitet, med mennesker på vakt som sørger for at det sosiale
og fysiske ivaretas.
Da kan behovet for sykehjemsplass utsettes i mange år. Men slike
boliger finnes knapt i dag, annet enn i enkelte kommuner, som et tilbud til
noen få med psykiske lidelser.
Boligbygging er neppe noe velferdsstaten har lyst til å
investere tungt i, så her ligger det til rette for samarbeid med private bolig-
og byutviklere om nye løsninger.
Vil bli dramatisk dyrere
Vi er mange pårørende som har nærmet oss sykemelding i
påvente av avlastning eller en boligløsning som ivaretar de sosiale og fysiske
behovene våre pårørende har.
Det er dyrt for samfunnet og vil bli dramatisk mye dyrere
fremover, med mindre vi lærer av våre erfaringer og skaper mer effektfulle og
hyggelige omsorgsløsninger. Da kan vi alle se frem mot en aktiv og sosial
alderdom!