– Oslo er ikke forberedt på eldrekrisen

Valgkampen viste oss at dessverre er ingen av partiene her i byen forberedt på økningen i antallet eldre vi får fremover, med en dobling av mennesker med demensdiagnose de neste ti-tyve årene.

De har ingen nye løsninger, snakker lite om hva som er dagens utfordringer og lover i høyden bare mer av det samme. Denne sektoren trenger nytenking og et kraftig løft!

Vi vet vi kommer til å mangle mennesker i omsorgssektoren fremover og er allerede marginalt bemannet de fleste steder. Det må rekrutteres nytt og spenstig fra folk med forskjellig faglig og kulturell bakgrunn.

Det vil kreve et kvalitetsløft av lederne i hele sektoren, som skal lede andre typer team i mer krevende situasjoner. Fagutdanningene må trappes kraftig opp, det er allerede i dag alt for mange ufaglærte i forhold til stillinger med krav til utdanning. Sykehjem må tenke nytt rundt hvilke type oppgaver som kan løses av nye faggrupper – eller pårørende og andre frivillige.

Mulig Gro-comeback: – Har skjønt at det er reell mulighet for bystyreplass

Når bemanning og holdninger svikter

Diskusjonene må gå fra å love flere plasser til å handle om hvordan sykehjemmene styrkes og får økt kompetanse, slik at kvaliteten også heves. Det har vært avslørt mange nok ganger hvor nedverdigende behandling våre eldre kan få når både bemanning, kunnskaper og holdninger svikter.

Det viktigste er å utvikle omsorgstjenestene, slik at de jobber mye bedre sammen rundt de menneskene vi alle ønsker å hjelpe; eldre mennesker som ikke lenger klarer seg selv når kroppen eller hodet svikter dem.

De fleste av oss kommer dit en gang, at vi trenger litt hjelp i alderdommen. Og mange sykehjem og ansatte i omsorgstjenestene gjør en fantastisk jobb! Men de trenger politikere som skjønner situasjonen bedre – og tør å utfordre gamle systemer for å finne nye måter å gjøre hverdagene bedre for de demente.

Tilfeldig oppfølging

Vi mener sterkt at når et menneske får demensdiagnosen bør de møtes med det alvoret diagnosen utgjør for både pasienten og alle berørte pårørende. I dag er oppfølgingen alt for tilfeldig, her bør det utvikles et slags «pakkeforløp» hvor det blir tydelig hva man har behov for og krav på i forskjellige stadier av sykdommen.

– I dag må man være toppidrettsutøver for å komme over gata på grønn mann

For mange pårørende ødelegger seg i møte med kommunenes manglende kompetanse og tilbud, i kampen for en passende oppfølging og hjelp. I Oslo oppleves forskjellene mellom bydelene som store. Bor vi ikke i samme by og har de samme rettighetene?

Et eksempel er boligsituasjonen. Hvis man har demens og bor alene, mister man fort evnen til å planlegge, lage mat og holde kontakt med andre.

Det sosiale må ivaretas

Hvis hjernen skal holdes i gang, trenger man å prate med andre hver dag og mye lenger enn et besøk fra hjemmetjenesten. Å kunne bo hjemme lenge for en person med demens betyr å få tilbud om en egen bolig tilrettelagt for aktivitet, med mennesker på vakt som sørger for at det sosiale og fysiske ivaretas.

Da kan behovet for sykehjemsplass utsettes i mange år. Men slike boliger finnes knapt i dag, annet enn i enkelte kommuner, som et tilbud til noen få med psykiske lidelser.

Sykepleierstudent Luka (24): – Jeg frykter at jeg ikke har råd til å bli boende i byen

Boligbygging er neppe noe velferdsstaten har lyst til å investere tungt i, så her ligger det til rette for samarbeid med private bolig- og byutviklere om nye løsninger.

Vil bli dramatisk dyrere

Vi er mange pårørende som har nærmet oss sykemelding i påvente av avlastning eller en boligløsning som ivaretar de sosiale og fysiske behovene våre pårørende har.

Det er dyrt for samfunnet og vil bli dramatisk mye dyrere fremover, med mindre vi lærer av våre erfaringer og skaper mer effektfulle og hyggelige omsorgsløsninger. Da kan vi alle se frem mot en aktiv og sosial alderdom!