DEBATT
Du blir stående der i evigheter og lytte på fnisete tenåringer, lagorganiserte selvfølgelig, diskutere sjampo og sminke uten mulighet til å komme verken frem eller bak, skriver VårtOslos Kjersti Opstad
Foto: Tor Erik Schrøder / NTB, privat (innfelt)
– Det er fotballdraktkledde bønder over alt
– Vi kan donere Norway Cup til Bergen! De ser jo ut til å ville ha alt Oslo har uansett, sier min datter med et stort stønn i det hun kommer inn.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
– Jeg tok bussen fra sentrum, peser hun videre. – Det kom fire fotballag inn. FIRE!
– Jeg hadde helt glemt hvordan det er å være i byen denne uka
her, fortsetter hun.
– De siste årene har jeg vært bortreist. Strategisk bortreist! Ingen vil jo
være her i Oslo denne uka her om de kan unngå det. Dette er jo selve
helvetesuka. Det er bønder over alt! Og de bærer fotballuniform!!! På bussen!!!
Det var hvite mennesker over alt
De var på REMA også, sier en annen. Klokka 10 på kvelden!!!
Du vet på det tidspunktet hvor man går på butikken for å være der alene og få
handlingen unnagjort raskt.
Og der stod de; et helt lag av hvite ungdommer med
medhørende hvite foreldre og lyste opp nabolaget.
Slikt er ikke hverdagskost på Mortensrud. Ikke så mange hvite
mennesker... samtidig... på REMA!!! Så sent på kvelden. Køen holdt på å få meg
til å bikke over. Jeg mener kø!!! Lang kø!!! På REMA!!! Klokka 10 på kvelden.
Hvem har tid til slikt??? Jeg skulle jo bare kjøpe kaffe!!!
Stå til høyre, gå til venstre
De kan jo ikke gå i rulletrapp en gang, legger jeg til. Hvor
vanskelig er det egentlig å stå til høyre slik at andre kan gå til venstre? Jeg
sa det med min mest overbevisende stemme. Som om jeg alltid hadde bodd i byen
og aldri vært nyinnflyttet fra bygda uten rulletrappetikette selv...
Og jeg husker i fjor, legger jeg til. Herregud. I fjor!!!
Jeg rota meg inn på Normal på Oslo City. En regnværsdag! Jeg vet jo at man ikke
bør gjøre det, men jeg tenkte ikke. Jeg skulle jo bare kjøpe noe lite. Men når
du først har kommet deg inn så er det jo for sent. Det er en labyrint.
Du kommer deg ikke ut igjen!! Du er fanget!!! Om du vil
eller ikke. Du blir stående der i evigheter og lytte på fnisete tenåringer,
lagorganiserte selvfølgelig, diskutere sjampo og sminke uten mulighet til å
komme verken frem eller bak.
Og akkurat når du tror du har overlevd labyrinten så er køen
til kassen uendelig mens småjenter løper frem og tilbake med slikkepinner og
sjokolade i hendene mens de roper til hverandre på alskens dialekter, mens sekunder
og minutter tikker avgårde og du er... stuck... For alltid!
Verre enn en sverm kinesiske turister
Vi er i gang nå. Historiene fyker over bordet. Skrekkelige
historier om uniformerte ungdommer som går på bussen før de slipper andre av
(en kunstart vi Oslofolk egentlig mestrer helt fint på egenhånd helt uten hjelp
fra besøkende) og som bare er der... i veien... når vi skal hjem.
Kan de ikke holde seg på Karl Johan, der turister skal være,
spør en. De er jo verre enn en sverm av kinesiske turister, svarer en annen. Og
så bor de over alt i hele byen. Du er ikke trygg noen steder.
Og akkurat mens vi andre med vår verste Osloarroganse gir
vårt bifall til siste taler, kommer de tilreisende ungguttene som har
okkupert gjesterommet denne uka inn i stua. Med store poser fra Foodora-budet
de har møtt på vei inn under armen. Du kan ikke få levert McDonalds-herligheter
på døra der de bor, og de vet å benytte seg.
Smil, sletta, fotball og sikkert millioner av damer
Smilene er store. De har vært på Ekebergssletta og heiet på
sitt lokale lag hele dagen. De vant. A-sluttspill og høy stemning. Damer har de
møtt også, selv om en skarve tante ikke får bli innviet i slikt.
Og jeg husker gleden og spenningen fra den gangen jeg selv
var tenåring og vi fikk reise med fly til selveste Oslo, og sove på gulvet hos
en Osloboende nabosøster, og være på Ekebergsletta og se på folkelivet, og bade på
Stemmer´n, og ta T-bane for aller første gang. Og da forstår jeg det.
En viktig fotballfest
Jeg forstår hvor flott og viktig denne fotballfesten egentlig
er. Hvor viktig og flott det er at ungdommer fra hele Norge, fra hele verden, får komme sammen,
spille fotball, og nå også håndball sammen. Være livssultne ungdommer sammen. I
en fredelig sommerkledd by. Det er et privilegium i en stadig mer urolig
verden.
Og da får vi vel heller bare tåle litt fotballdraktkledd kaos
på bussen. Må vi ikke? Bare smile og bli med på Norwaycupfesten? Den varer tross alt bare en uke. Mens vinterbusskaos ser ut til å vare for alltid!
Vi står han av!!!