Keyserløkka – en kjærlighetserklæring

Jeg synes Keyserløkka er et av de vakreste stedene i Norge.

Fra Keyserløkka, Obos-feltet som ligger oppe på høyden bak Carl Berner, kan man se ut over hele byen. Åsene i vest, sentrum og fjorden med Nesodden i det fjerne. I en av gårdene man ser nærmest der oppe fra, nede på Sofienberg, bodde Einar Gerhardsen.

Det er lett å tenke seg at han av og til kastet et blikk opp på de den gangen nye blokkene oppe på høyden og ganske fornøyd slo fast at det sosialdemokratiske samfunnet hadde materialisert seg i fornuftige boliger til en overkommelig pris på en av byens flotteste tomter.

En sosialdemokratisk visjon

Området ble bygget mellom 1948 og 1954 og framstår nå, nesten sytti år seinere, som en manifestasjon av den sosialdemokratiske visjonen. Store vinduer, lys og luft, og rause grøntarealer mellom husene. Et beskjedent og fornuftig paradis.

Det er muligens ikke så rart at nostalgien kan vise seg i politikken som en lengsel etter det tapte? Det paradoksale er kanskje at det man lengter etter er en politikk som pekte framover?

Vi gravde og bygde, og husene reiste seg

For det var jo det sosialdemokratiet gjorde i sin glanstid, pekte fram mot et mål: vi skal dit. Og for å komme dit gikk man for eksempel opp på løkkene bak Carl Berner, målte opp, planla bebyggelse og veier, og satte i gang. Gravde og bygde, husene reiste seg, og snart kunne folk flytte fra trange og kalde leiligheter med do i gården til ”nymoderne” leiligheter med rikelig med lys inn av vinduene og noe så utrolig som badekar.

Jeg synes Keyserløkka er et av de vakreste stedene i Norge, i seg selv, men også fordi det forteller en så enestående historie, i all sin beskjedenhet.

Vi hadde en visjon

Dit skal vi. Mitt tips er at om det politiske Norge greide å etablere en visjon som løftet seg en smule over prosentregning til ulike gode formål, en visjon som var noe mer enn en visjon om lavere skatter eller et forsvar mot den samme visjonen, en visjon som demonstrerte noe annet enn avmakt mot økonomismens definisjonsmakt, som pekte og sa: dit skal vi, ja, så ville ikke bare oppslutningen øke, men politikk ville bli interessant på et annet nivå enn det retoriske.

En tannløs visjon

For det er jo nokså sært at det eneste partiet som har en visjon om hva slags samfunn det vil ha, er Senterpartiet, med sin spredte bosetning, liv i distriktene osv. Nå vil antakelig venstresida protestere og si at vi har da jammen en visjon vi også, om fellesskapets interesser, mindre forskjeller osv. og høyresida ville vel varte opp med noe om individets frihet.

Vel og bra, men heller ikke under den rødgrønne regjeringen ble forskjellene redusert. Heller ikke under Solberg-regjeringen har vi blitt friere individer der vi løper mellom ulike presserende gjøremål.

Gi oss et Keyserløkka

Hvor skal vi? Ingen steder, vi skal bare forsvare det vi har? Eller er noen i stand til å formulere en visjon om et mål? Målet må ha bærekraft som fundament, det veit vi, og det må formuleres i et annet språk enn prosentregningens. Og så må det materialisere seg, i et Keyserløkka som er et svar på utfordringene her og nå.

Hvis ikke er det avmakt, ikke makt, som former politikken.