– Kampen mot strømregningen er en høyst reell krise i Oslos hjem

«Piken med svovelstikkene» er et kjent sentimentalt og tragisk eventyr om en fattig pike som går barbent i byen på nyttårsaften for å selge svovelstikker. Ingen vil kjøpe, og den vesle jenta ser hvordan nyttårsfeiringen pågår inne i husene mens hun selv står utenfor og fryser. Hun kryper derfor sammen mellom to hus og tenner fyrstikkene for å varme seg. I ilden ser hun vakre syner, mat, varme og familieliv. Men bildene forsvinner straks ilden slukner. Morgenen etter blir den lille piken funnet død og ihjelfrosset, med røde kinn og et smil på leppene.

Vi har fått nåtidens «pike med svovelstikkene». Oss «vanlige folk» vil kunne bli hovedpersoner i dette eventyret. Men det føles langt fra et eventyr, det føles heller som et mareritt. Kampen mot strømregningen er en høyst reell krise i de tusen hjem.

Staten blir søkkrik

I strebenen etter det «grønne skiftet» har politikerne glemt at det finnes individuelle skjebner oppi denne katastrofale situasjonen.

Energinasjonen Norge har fått politikere som gir oss strømregningsangst. Miljøpolitikk har blitt til helseskadelig politikk. Og på den måten får man folk mot seg.

Energiloven har gjort strøm til en handelsvare gjennom fri eksport. Staten tjener penger, folket betaler.

De som sitter på tinget plager befolkningen med symbolsk klimapolitikk og en profitt basert på kraftpolitikk. De fører store deler av den norske befolkningen ut i fattigdom og ser bare en annen vei. Dette er en villet politikk.

Vanlig folks tur er en stor bløff

Vi har gjennomskuet spillet, og nå vil folket at spillereglene endres.

Flere partier tar til orde for økt bostøtte til de fattigste, men hvem er det som er de fattigste? Hvor mye må folk ofre og hvor lite må vi sitte igjen med for å bli regnet som fattige når ikke engang minstepensjonen er over EUs fattigdomsgrense?

Og hva med de som ikke går under definisjonen fattig? Vanlige arbeidsfolk vil bli fattigfolk. Hvor mye mer tåler de?

Hva med barnefamilier, syke, gamle, arbeidsledige og uføretrygdede? Hva med vår kraftkrevende industri? Hva med bøndene med store driftsbygninger? Hva med våre arbeidsplasser? Hva med de aller fleste av oss?2

Noen blir søkkrike

Må regjeringen og Stortinget føre store deler av det norske folk ut i evig fattigdom og gjøre mange av dem avhengige av NAV og staten før de handler? Fins det rett og slett ikke skam hos våre politikere? Hvor ble det av det sunde bondevettet, lojaliteten og omtanken for folket de skal tjene?

Oppi all denne piningen av det norske folk, er det noen som tjener seg søkkrike, deriblant den norske stat og norske kommuner.

Norge er en energinasjon og vi har naturlige kilder til å dekke hele strømforsyningen. Likevel gir våre politikere sine egne innbyggere blodpris på strøm, drivstoff og mat. Forstå det den som kan.

Vi som krever billigere strøm

Facebook-gruppen «Vi som krever billigere strøm» (nå over 200 000 følgere) vil at norsk kraft skal garanteres til norske husstander og til norsk industri. Deretter kan det eksporteres av overskuddskraften.

Vi vil kutte elavgiften og fjerne moms på strøm. Vi vil ha en makspris på 50 øre pr kWh inntil 20 000 kWh i året hos vanlig husholdninger. Vi vil ikke være Europas batteri på bekostning av oss selv.

Vi vil ikke at nordmenn skal ta ansvaret for for eksempel Tysklands og Storbritannias feilslåtte energipolitikk.

Demonstrasjon i Oslo

Vi hadde vår første demonstrasjon 27. november. Den pågikk i syv byer i Norge. Det største oppmøtet var i Oslo, der vi gikk i fakkeltog fra Jernbanetorget til Stortinget. Appeller ble holdt, og NRK fulgte oss hele veien. Vår neste demonstrasjon vil være enda større og landsdekkende, for vi gir oss aldri!

Einar Gerhardsen (Ap) ledet landet i etterkrigstiden, i en periode med gjenoppbygging, vekst og framgang. Velferdsstaten ble grunnlagt og fikk etter hvert oppslutning fra alle partier. Velstanden blant folk flest økte i en grad knapt noen hadde forutsett.

Selv sa Einar Gerhardsen at det største for ham ikke var den økonomiske framgangen, men at arbeidsfolk ikke lenger trengte stå med lua i hånda. De hadde fått selvrespekt.

I dag med statsministerne Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har vi sluttet å bygge landet for det norske folk. De har fokus på å bygge EU, selv om vi ikke er medlem i EU. Det har vi hatt folkeavstemning på to ganger og folket har sagt nei.