Oslo Pride Parade 2019. Paraden går fra Grønland til Pride Park i Spikersuppa i Oslo sentrum. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Åpne kirkedører etter 50 års inkluderingskamp
På fem tiår har vi som er lesbiske, homofile og transpersoner gått fra være utestengte, uønskede og stemplet som syndige, til å være velkomne, anerkjente og sett på som en ressurs av kirken. Det er jeg stolt, takknemlig og utrolig glad for.
Denne appellen ble holdt under gårsdagens regnbuemesse i Oslo domkirke.
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Det var ordene fra Salme 22 som Jesus ropte i desperasjon fra korset før han døde.
De samme ordene har dessverre også vært ordene som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har brukt i sin desperasjon etter å finne sin plass i verden. Og jeg har hørt ropene selv. Fra fortvilte søsken i Russland, Ukraina, Moldova og andre land. Og jeg har hørt ropene fra unge og gamle LHBTere i Norge.
Vi har endret kirken
Om en uke er det 50 år siden den moderne homokampen startet på baren Stonewall Inn i New York. Neste år er et 70 år siden Det norske forbundet av 48, den første organisasjonen for lesbiske og homofile, ble dannet. Og det er 43 år siden kristne LHBT-ere begynte å feire gudstjenester i Åpen kirkegruppe.
Gjennom historien har LHBTere funnet sammen i desperasjon, sinne, engasjement og glede. Vi har skapt en bevegelse som har endret samfunnet og som har endret kirken. For gjennom å anerkjenne mangfoldet i skapelsen, har vi blitt et mer menneskelig samfunn og en sannere kirken. Vi forstår enda mer av hva det vil si at Gud faktisk ble menneske i kjøtt og blod. Det er livet selv som har endret kirken.
Kristen eller være tro mot oss selv
Jeg har også min historie. Denne våren og sommeren er det 15 år siden jeg opplevde at livet og kjærligheten presset meg ut av skapet. Samtidig ble et engasjement skapt. For at kirken skal anerkjenne at vi som er LHBT+ er like gudeskapte og har like store evner til å elske som alle andre. Og for at vi som er LHBT+ skal forstå at vi ikke må velge mellom tro og kjærlighet – mellom å være kristen og være tro mot oss selv.
Det er fantastisk å få lov til å være med på den enorme endringen som har skjedd i kirken. Fra å være utestengt, syndig og skambelagt, til å være velkommen, anerkjent og sett på som en ressurs. Og ikke minst: Alle par er velkommen til vigsel! Fra å være aktivist i Åpen kirkegruppe, har jeg fått tillit som leder i Oslo bispedømmeråd og Åpen folkekirke. Det er nesten ikke til å tro.
Kirken har åpne armer
I Oslo bispedømme støtter kirken arbeidet for at LHBT skal ha like rettigheter som alle andre. Vi oppfordrer alle som ønsker å jobbe i kirken til å søke stillinger, uavhengig av hvem du er og hvem du elsker. Og vi har oppfordret menigheter i Oslo, Asker og Bærum til å engasjere seg under Oslo Pride. Vi ønsker at hele befolkningen skal oppleve at kirken tar imot dem med åpne armer, uavhengig av hvem de er og hvem de elsker.
«Natten er omme» var tema for Regnbuemessa i 2007. Det var mer av et forsøk på å være profetisk, enn en reell beskrivelse av situasjonen. Og profetien har vist seg være sann. I dag er vi mye nærmere morgenen enn vi var i 2007. Men vi er ikke i mål.
Derfor må vi ikke sove, men fortsette å arbeide for at kirkedørene ikke skal være stengt for noen og at alle skal oppleve at de er elsket. Og vi skal kjempe for at utviklingen forsetter, for vi er smertelig klar over at ingen seire er vunnet for alltid.
Men i dag er jeg først og fremst stolt, takknemlig og utrolig glad for at kirken har svart på ropet, og forkynner at Gud ikke har forlatt LHBT+, men har skapt og elsker hver eneste en av oss.
