– Det er diskriminering når vi stenger dører for fattige tilreisende fra Romania

Vi må heve oss over de mystifiserende tankene vi har om rumenere og fokusere på hvordan vi ønsker å møte en minoritet som ber om hjelp.

Verdenserklæringen for menneskerettighetene konstaterer at diskriminering ikke skal forekomme. Men når diskriminering likevel skjer, og menneskene det rammer søker hjelp i Norge, hvordan kan vi da håndtere problemene best mulig? Det er ikke et enkelt spørsmål, men jeg tror de fleste nordmenn vil si seg enige i at vi bør forsøke å hjelpe.

Hva skjer når vi relaterer dette spørsmålet til rumenere som tigger i Norges gater

Utvandringen fra Romania

I 2007, da Romania ble en del av EU, begynte en migrasjon fra Romania til blant annet Norge. Folk kom fra alle mulige samfunnslag og fra ulike kulturelle grupper i Romania, men i media og i gatebildet er det de fattige tilreisende – de som livnærer seg på tigging og annet uformelt arbeid, som salg av gatemagasiner og flaskepant, som har blitt mest synlige. Blant disse har flertallet bakgrunn fra roma.

Roma er en undergruppe under den mangfoldige folkegruppen romani, med røtter tilbake til India fra rundt år 1000. Denne folkegruppen migrerte fra India, splittet seg og spredte seg til ulike deler av verden. Til tross for splittelsen, deler de ulike gruppene fremdeles kulturelle og genetiske trekk i større og mindre grad, og vi kan bruke fellesbetegnelsen «romani-folket».

Roma beskriver kun én gruppe innenfor denne betegnelsen, en gruppe som fra 1300-tallet har oppholdt seg i Romania. Der ble de utnyttet som slaver helt til sent på 1800-tallet, og det er enkelte av tippoldebarna til disse menneskene vi ser tigge i Norges gater.

Et liv preget av stengte dører

Da slaveriet opphørte på 1850-tallet, var det ikke slik at alle roma gikk et enklere liv i møte. De hadde blitt en segregert gruppe i samfunnet, blant annet fordi det eksisterte en lov om at alle ikke-slaver som giftet seg med en slave, selv ble slave.

Majoritetsbefolkningen forholdt seg distansert til det som skjedde, og romers måter å leve på ble derfor mystifisert, fordommer vokste opp rundt roma, og de fortsatte å være en segregert gruppe i det rumenske samfunnet.

I dag er de en minoritet i Romania – en minoritet som ikke nødvendigvis har de samme mulighetene som majoritetsbefolkningen. Diskriminering på en rekke ulike plattformer, som jobb og skole, gjør at utsiktene blir svært begrenset for mange. De fleste har nok midler til å stagge sulten, men færre har penger nok til å sørge for skikkelig skolegang eller betale for elektrisitet. Derfor drar foreldre til Norge og etterlater barna sine i Romania.

For noen innebærer det at de drar fra ustabile småjobber til en nedverdigende tiggertilværelse i et ukjent land. Men tiggingen gir likevel flere muligheter for dem og deres familier. Det er en siste utvei for å skaffe en bedre hverdag i et liv preget av stengte dører.

Brennpunktdokumentaren og veien videre

Etter at dokumentaren “Lykkelandet” ble vist på NRK i våres har situasjonen for de mest vanskeligstilte rumenerne i Norge forverret seg. På et folkemøte holdt av Kirkens Bymisjon i Oslo i mai, fortalte Loredana fra Romania om hvordan hetsing hadde blitt en større del av hverdagen hennes etter at dokumentaren ble vist.

Dokumentaren fulgte et kriminelt miljø i Bergen, et miljø som i hovedsak besto av rumenere, og den belyste en rekke vanskelige situasjoner politiet i Bergen står i. Likevel, dokumentaren viser på ingen måte livet til alle rumenere i Norge, romer eller ikke-romer, og vi kan komme til å skade en allerede utsatt gruppe, dersom vi handler på grunnlag av denne begrensede fremstillingen.

Folk flest vet svært lite om de fattige tilreisende som ber om penger fra forbipasserende nordmenn. Det er heller ikke noe merkelig, da det har vært lite informasjon om dem i mediene. Et folk man ikke forstår, er det lettere å frykte og dømme, og roma er et folk som har opplevd dette i generasjoner.

Hvordan kan vi hjelpe en minoritet

Vi må heve oss over de mystifiserende tankene og fordommene vi har om rumenere, og især roma, og fokusere debatten på hvordan vi ønsker å møte en minoritet som ber om hjelp i Norge. Det er den eneste måten å bedre situasjonen på, både for nordmenn som ikke ønsker å bli konfrontert med fattigdom når de spaserer i gatene, og for de fattige tilreisende som ønsker seg flere muligheter.

Det er diskriminering når vi i Norge stenger dører for fattige tilreisende fra Romania, og vi må minne oss selv på viktigheten av de grunnleggende menneskerettighetene. Vi er ikke naive når vi ønsker å hjelpe disse menneskene, både når de kommer til Norge og når de er i Romania.

I stedet er det et forsøk på å bryte en ond sirkel av fattigdom og diskriminering som har fanget roma i generasjoner, en sirkel vi er pålagt av verdenserklæringen for menneskerettigheter å bidra til å bryte.