Kommunikasjonsrådgivere, portvoktere og journalister

En journalist sa til meg en gang at han savnet tiden da han kunne ringe sentrale politikere, ja sågar statsministeren selv, og diskutere de viktige sakene for tiden. De kunne gjerne ta en øl sammen, for slik å bygge gode relasjoner.

Man ble da enige om dekningen og kunne holde uvedkommende og forstyrrende ting unna søkelyset. Mange vanskelige temaer var eksempel utroskap, pengetrøbbel, alkoholmisbruk etc.

En ny medievirkelighet

I gode gamle dager var det færre journalister og deadline var på ganske faste tider. Papiravisene dominerte. Det var tid til å bygge opp sakene og gjøre research. Det var mange mannlige journalister med nettverksfordeler. Maktfordelingen var god for alle parter.

Medievirkeligheten i dag er annerledes. Joda, noen har fortsatt nettverksfordeler, makt og snakker direkte med samfunnskritiske aktører og statsministere.

Men de fleste av dagens journalister har mange saker, har ekstremt dårlig tid, og i hvert fall ikke tid til omfattende research. Deadline er løpende på alle flater, trykk, nett, sosiale medier, med dertil hørende krav til clickbaits. Kravet om å være først, best, unik, rørende, og mest selgende er stor.

Jager i flokk

Kommer en virksomhet i skuddlinjen, erfarer man at mediene jager i flokk. Alle vil ha sin egen vinkling og egne kommentarer. Det er fint, og ganske krevende. Personen som da alle journalister vil ha tak i, får dermed ikke gjort annet enn å la seg intervjue i dagesvis.

Kommunikasjonsrådgivere opplever ofte at journalistene blir kastet inn i saker, der de ikke alltid er godt forberedt eller mangler relevant kunnskap om saken. De er alltid presset på tid, og dette gjør intervjusituasjonen mer krevende. Vi bruker mye tid på oppklaringer, fakta og særlig forklaringer om formelle løp i for eksempel en kommune.

Vi har flere målgrupper

Journalist Arnsten Linstad mener at epost-intervju er problematisk. Mange journalister mener at det sparer dem for dyrbar tid. Min erfaring er at journalister like ofte har oppfølgingsspørsmål etter epost-intervju, og disse blir besvart så raskt som mulig. Jeg opplever at kommunikasjonsrådgiveren og journalisten ofte er på samme lag. Det gjør tydeligvis ikke Linstad i Oslo kommune.

Virksomheter og bedrifter med samfunnsoppdrag, både statlige og private, har profesjonalisert sin kommunikasjonsvirksomhet. Mediene er ofte bare én målgruppe.

Sterke samfunnsaktører, innbyggere, aktivister, opposisjonspolitikere og mange flere krever åpenhet, innsyn, gode svar, begrunnelser på virksomheters bruk av penger og effekt av tiltak. Det er bra. Slik skal det være i demokratiets navn.

Vi legger gjerne til rette

Mange journalister har lenge ment at kommunikasjonsrådgiveren står i veien for aktørene i den fjerde statsmakt når de er på tokt for å oppdage verdens urettferdigheter. Hva de samme journalister sier om deres eget fagfelts brøyting for å lage minimale saker og clickbaits over uviktigheter, vites ikke.

«Kommunikasjonsrådgiverne i Oslo kommune er portvoktere og utgjør en fare for demokratiet», leste jeg på vartoslo.no.

De fleste virksomhetens ledere og deres kommunikasjonsrådgivere vil gjerne legge til rette for intervjuer og annet. Fint om mediehus og journalister også kunne se på egne krav og egen praksis og sjekke om dette er i tråd med journalistiske intensjoner og demokratiske prinsipper.

Jeg hører gjerne mer om den drøftingen i det offentlig rom. Demokratiet er nok under press hele tiden. Profesjonskriger hjelper ikke. Men det er en elefant i vårt felles rom. Et hang til propaganda. Hva gjør vi med den?