– Hjelperne, ikke politikerne, bør vurdere de eldres behov for hjelp

FRPs Aina Stenersen har et prisverdig engasjement for byens hjelpetrengende eldre, nesten så jeg av og til tenker at hun har havnet i feil parti. Men når hun ønsker å gjeninnføre garantien om minimum fire timer hjemmehjelp i måneden, mener jeg hun bommer.

Helt grunnleggende i SVs syn – og vel også nordisk velferdsstatstenkning – er at folk skal betale skatt etter evne og få hjelp etter behov.

Helsetilstanden varierer

Dette med «behov» er helt grunnleggende, for er det noe som kjennetegner sykelighet, er det at helsetilstanden varierer. Den kan være svært forskjellig gjennom dagen og fra dag til dag. Det går opp og ned. Type hjelpebehov og volum kan være annerledes i dag enn i morgen.

Likebehandling handler ikke om tilbudslikhet, men om resultatlikhet: At fellesskapets hjelp har den samme helse- og sosialstandard, i den grad dette er tilbud det er sannsynlig at velferdsstaten kan bidra med.

Normer blir brukt slavisk

For offentlig velferd har jo noen begrensninger i hva den evner å stille opp overfor. Resultatlikhet krever at ressursinnsatsen varierer for Anna og Anita, selv om de bor i samme bydel eller kanskje samme omsorgsbolig. Kan godt være at Anna i en to-tre måneder har det relativt greit og bare trenger to timer, mens det for Anita er motsatt: hun trenger i noen uker ikke bare fire timer pr. måned, men fire timer pr uke.

Jeg tror at politikervedtatte normer ofte kan gi faglig sett dårligere helse- og sosialtjenester. I stedet for å benytte sitt faglige skjønn, slår faglige beslutningstakere opp i politikeranbefalinger. Normer for sosialhjelp kan for eksempel lett bli brukt alt for slavisk som erstatning for de individuelle faglige vurderingene.

Ledere må ha tillit

Fleksibilitet gir de beste tjenestene, slik at ressurser kan flyttes, avhengig av hjelpebehov. Derfor er det å gi hjelpeteamet størst mulig fleksibilitet på ressursbruk så ufattelig viktig. Det er bare på den måten vi best kan få en hjelpetjeneste hvor folk er garantert å få tilstrekkelig helsehjelp når behovet er der.

Derfor avviklet vi stoppeklokkene. Derfor reduserer vi unødvendige byråkratiske ordninger. Da gir vi reell myndighet til dem som står nærmest brukerne, framfor skjematiske normer og regelverk. Det er tillitsbasert ledelse.