Hvordan skal Oslo lykkes som storby? Bli mer som en småby

Jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg trives så godt i en fransk småby. Vence har 15.000 innbyggere og ligger like nord for Nice. De siste ti årene har jeg kalt Vence min andre hjemby, og det vil den forbli så lenge jeg lever.

En del av grunnen er selvsagt klimaet, som tillater at jeg sitter lettkledd på terrassen i oktober og skriver dette. Andre selvsagte ting er maten, vinen, de bugnende markedene, fortauskafeene og omgangstonen mellom folk som bor her. Når jeg er i Vence, føles det på mange måter som å være i min egen bydel Skillebekk: Søvnig, rolig, men alt du trenger er på plass.

Byen har til og med sin egen sneipsuger

Vence som by setter også mye inn på at estetikken er i orden. Byen pyntes med blomster, og gatene og fortauene er gullende rene. Man har til og med konstruert en egen sneipsuger, en slangedings montert bakpå en moped som suger opp sneiper som gatefeierne ikke har fått med seg. En gratis elbuss kjører folk rundt i byen og området rundt.

Vence blir på mange måter mitt utenlandske Skillebekk, med det tillegget at du befinner deg i et EU-land og dermed kan handle en flaske armagnac på blanke søndagen om du vil og kjøpe økologisk mat rett fra bonden to ganger i uka.

Og likevel har Vence mindre enn en tredjedel av innbyggerantallet til min egen bydel Frogner. På samme måte som jeg foretrekker Vence for Paris, foretrekker jeg Skillebekk for Frogner. For meg er området Solli Plass-Bygdøy Allé-Frognerveien nesten for utlandet å regne. For mye folk, for mye bråk for meg.

Trivsel er det samme som trygghet

Å sitte på en utekafé i Frognerveien i rushtida kan nesten sammenlignes med Paris eller Londons styr og ståk, og det kan være spennende nok for en kortere periode, men så er det tilsvarende deilig å bare gå noen hundre meter til mitt eget kvarter og nyte roen der. Det blir som å forlate Times Square og ende opp i fredelige Greenwich Village.

Og hva er ro, egentlig, og hva er trivsel? Etter min mening er trivsel det samme som trygghet. Tryggheten i at du har noen kjente punkter, at du møter naboer, at du har dine rutiner, som for eksempel å alltid ta en kaffe utendørs på det lokale bakeriet og skravle med de naboene som måtte dukke opp. Bydeler og storbyplanleggere som ikke bygger opp slike miljøer, lever farlig.

Nylig er 10.000 mennesker plutselig beboere og ansatte i Bjørvika. Hvordan knytter de seg til lokalmiljøet? Fins det steder der de kan møtes på kveldstid for å ta bare et glass eller en kaffe? Bryr man seg om hvordan det ser ut rundt omkring eller ligger søppel og slenger? De grunnleggende bestanddelene i en vellykket bydel, og dermed en by, ligger jo der: Møteplasser, trygghet, samhørighet og fellesskap.

Jeg synes det er vakkert

Jeg skal ikke akkurat oppfordre Oslos beboere om å begynne med den franske hilsemåten, altså kyss på begge kinn – men også det sier jo unektelig noe om hvordan man ser på hverandre som medmennesker. Der er min venn, han eller hun fortjener to kyss. Sitter det fem rundt bordet på utekaféen, blir det ti kyss. Jeg syns det er vakkert, selv om jeg garantert har pådratt meg flere forkjølelser her nede enn jeg ville gjort hjemme.

Jeg skulle ønske de som planlegger våre nye bydeler tenker mer på å skape en småby enn en del av en storby. De vellykkede storbyene består ofte av en rekke småbyer, hver med sin egen sjarm. Og den sjarmen skapes av det som av arkitekter klisjeaktig ofte kalles «livet mellom husene». Det livet består av kaffe, vin, en benk i parken, en matbit, sladder, småprat - og gjerne et kyss eller to.

Sjekk også ut tidligere utgaver av Frispark.