– Kvelden på Dattera til Hagen byr på så mye halsbrekkende galskap at det vanskelig kan beskrives utfyllende

På dagtid er Grønland en oase. Når mørket faller ned over bydelen blir den et lumskere dyr. Vinden stjeler seg bortover Grønlandsleiret og inn i klærne og sjelen din. Akerselva renner svart som døden, en politibil kommer opp på siden av dere i sakte fart med nedrullede vinduer.

Og ja, den løsbikkja der går du i en stor bue rundt og en eller annen med påfallende manisk ganglag foran deg på fortauet sier noe om han ukraineren som pleier å selge kif borte ved SAS-hotellet. Du vil ikke være han ukraineren.

Men så skritter du inn i den duse varmen og de klare fargene hos Dattera til Hagen, bestiller en liten øl og følger trappene opp til annen etasje. Folk står tett som rogn for å komme inn. For i kveld er det improteater.

• Les også: – Grønland er fargerikt og fantastisk. Men vi må starte samtalen om hvordan vi utvikler Grønland videre

Tidligere kalt teatersport

Nesten Lættis heter gruppa av unge improvisatører som skal vise oss hva som bor i dem. Mange av oss med tidligere langt (nå kledelig kort og grått) hår ble kjent med improvisasjonsteater på TV på slutten av nittitallet, da NRK kjørte serien Minus Manus, med feterte skuespillere i manesjen og sjefen over alle ordkonger, Knut Borge, som programleder.

Man brukte da ordet teatersport, mens impro er dagens term. Minus Manus var et gameshow der skådisene skulle improvisere seg fram til løsningen på nøkkelord. Det gjorde de til stor og støyende suksess.

Skuespillerutdanningen inneholder alltid opplæring i impro, og blant andre Kjersti Holmen og Helén Vikstvedt tråkket til med så himmelstormende bravur, at selv stormester Borge fikk antydning til befippet hakeslepp. Minus Manus slo så godt fra seg at frilanser Borge seinere ledet et lignende konsept i programmet Spinn, da på TVNorge.

Plutselig står du på scenen

I Oslo i 2019 er Det Andre Teatret et hovedsete for impro, de skal denne spalten (Scenelangs) også besøke senere i år. Og det finnes avleggere, som gruppa Nesten Lættis – og la det være sagt med en gang: Dette er underholdning på sitt mest kreative. Hvorfor? Fordi du aldri vet hva som skjer. Aldri.

Å være publikum på improkveld kan også være risikabelt, særlig hvis du har en sart og følsom sjel, for plutselig står du på scenen enten du vil eller ikke og blir befalt å hente fram din indre høne. Vi plasserer derfor kroppen diskret ned på tredje rads minimale pinnestol og prøver å se altfor gamle ut. Det lykkes.

Rommet er fylt til mønet med raus energi. Publikummet er unge folk som faktisk ikke en eneste gang i løpet av kvelden ble observert hvite i trynet med nesa ned i iPhoner og androider. De følger med. Hvert sekund. Hvert nanosekund følger de med.

Initiativtager til å lage en improgruppe av teatergruppa Nesten Lættis kom fra Kjetil Jore, en lyshåret ung mann vi ville akseptert som svigersønn helt uten spørsmål. Gruppa er relativt ny, jobber med forskjellige improkonsepter og står også på andre scener enn Dattera.

• Les også: Leter du etter Sagene og Torshovs indre sjel, kan du finne den på Sagenecabareten

Elsk eller hat

Jeg må få lov å gjenta at det hersker en påfallende positiv atmosfære i dette lille, sjarmerende rommet, både på scenen og i salen, noe jeg som utgammel kyniker ikke er vant med, og jeg tenker at dette må da for pokker være en god ting. Likevel bestiller jeg en ørliten malt for å ha noe å holde meg fast i når båten går, og kanskje fordrive angsten langt bak i hodet mitt om hva som vil skje om jeg må agere høne.

Showet starter med å forklare eventuelle ferskinger hva impro er. Dagens konsept er Elsk eller Hat: Det finnes altså regler. Når dette skjer, gjør dere sånn. Hvis dere hater det, roper dere nådeløst HAAAT! Hvis dere elsker det, roper dere EEELSK! Så sier regissøren Mer, da må aktøren gjøre det. Øke på. Man skjønner hvorfor impro er en grunnpilar i skuespilleres utdanning.

Hvordan kan du ta regi, for eksempel når du spiller Jeppe, Peer eller Hedvig, dersom du ikke vet hvordan du gjør en greie "Mer" eller "Mindre"? Improvisare necesse est.

Halsbrekkende galskap

Og så bærer det løs. Vi skal stilles en del spørsmål. Publikum varmes først opp ved å brøle svaret på et spørsmål i kor. Et nyttig triks, for i små forsamlinger tør mange ikke le høyt, det er ansett som pinlig må vite, og disse øvelsene løser opp slyngplantene, tvangstrøyene og tirsdagshemningene som bor i hver enkelt publikummer og bidrar til den generelle godstemning:

– Hva har dere spist til middag i dag? En to tre! Alle brøler svaret. Og så burtetter.

Resten av kvelden byr på så halsbrekkende galskap at det vanskelig kan beskrives utfyllende med ord på et tastatur. Du som leser dette, bør pelle deg av gårde på improkveld selv: Ja, hva med å ta en frikveld fra Facebooks likes-helvete, Twitters surpompgeneratorer, Instagrams narcissistiske meg-mas og gi de utrente lattermusklene dine en solid omgang?

Just do it.

Publikum bestemmer også

Publikum er en likeverdig deltager i impro. Du kan i mange tilfelle sette premisset og bestemme hva som skal spilles. Det skal framføres en historie, og du bestemmer om hva, og det blir nå: «Snusboksen!» Det skal framføres på Tromsødialekt, har en annen publikummer bestemt.

Aktøren klemmer til på klingende vestlandsmål og – bues ut. Vi er i gang. Improens forskjellige regler og konsepter fyller resten av kvelden: Noe skal hele tiden bli verre. Musikk. Latter. Regi sier at det må bli enda verre. Hele tiden.

Så: Alle ord skal uttales med kun én vokal, sim bittis it mid jivni millimrim. Søtt pø møkøn. Så er det Mer eller Mindre. Deretter: En av tre skuespillere må til enhver tid ligge på en høyttaler på scenen, en skal stå, og en skal sitte. Så blir skuespillerne bedt om å rangere skuespillerne etter hvor morsomme de er. Latterbrøl.

Nå: Ikke lov å snakke i det hele tatt. Ingen kommunikasjon kan skje. Neste konsept er å improvisere ut fra dagens oppslag i media, og det blir en oppvisning i at selv de mest groteske detaljer av menneskelig tragedie faktisk kan forvandles til befriende latter på en improscene.

• Les også: — Oslove bør bli samisk navn på Oslo. Et navn som har symbolsk tyngde for hele byens befolkning

Vi lo og vi lo

Og hva skjer når en «ekspert på kroppsspråk» må snakke ut fra premisset om at en person står skjult bak ham og gestikulerer med armene sine, og han må følge gestikuleringene og få det til å forsøksvis henge sammen?

Og vi lo. Og vi lo.

Det blir nesten for mye. Vi orker ikke mer, dessuten var det en ung dame som rappet stolen vår i et ubevoktet øyeblikk. Vi vakler ut i den grønlandske natten og er flere farger lysere. Vi føler at vi er blitt litt bedre til å takle den natten nå.

Les om flere av byens standupscener.