En samtale med Fabricio, eieren av tatoveringssjappa Working Class Tattoo Shop

Mario Fabricio Bruce Enriquez er en av de eldste, mest trofaste kunder. Første gang han besøkte restauranten min, Kinabolle, spurte han meg om jeg kunne lage maten hans ekstra spicy. Det tok ikke lang tid før jeg fikk vite at han opprinnelig var fra Mexico.

Jeg var ikke klar over at han nettopp hadde åpnet en tatoveringssjappe rundt hjørnet, før han spurte meg om hvem som hadde malt logoen på veggen vår. Han var nemlig på utkikk etter noen som kunne gjøre det samme.

• Les også: Beboere slår ring om Grønland. Mener bydelen ikke har blitt mer utrygg det siste året

Jeg la merke til de små forbedringene av butikken hans hver gang jeg spaserte frem og tilbake langs Grønland. En dag gikk jeg like gjerne inn i sjappa hans og slo av en prat.

Fabricio ønsket seg trygghet

Jeg skjønte fort at vi hadde mye til felles. Både som eiere av våre egne foretak, i samme alder og som migranter i Norge bosatt på Grønland.

Fabricio kom til Norge på grunn av en jente han møtte i Mexico. Til tross for at forholdet bare varte i noen måneder, endret livet hans seg, og han bestemte seg for å bli her, selv om forholdet var over. Da jeg spurte han om hvorfor, svarte han: «Trygghet. Dette landet er trygt».

Som ung ble Fabricio kidnappet to ganger. Første gang var han bare 17, den andre gangen knappe 22. Jeg lot være å spørre om detaljene. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor han ønsket å bli her.

Som oppvokst i et land med høy kriminalitet og som offer for den samme kriminaliteten, hadde fysisk trygghet blitt et grunnleggende behov. Et behov som Norge klarte å dekke.

Alle sparte penger

Da Fabricio var 17 år, var jeg selv 19 og hadde nettopp begynt i min første lærerjobb på en videregående skole i Øst-Kina. Da jeg mottok min aller første lønning, jublet jeg av glede. Men jeg ble raskt beordret til å dempe følelsene, da de andre lærerne var i en pågående lønnsforhandling med skolen.

Ettersom tiden gikk, ble jeg klar over at de fleste lærerne satte opp ekstra kurs og investerte i ulike foretak for å kompensere for de manglende inntektene. Alle sparte penger til barnas utdanning og til foreldrenes alderdom.

Det var ikke før jeg selv fødte en datter i Norge at jeg forsto hvorfor de gjorde som de gjorde. Å få et barn i Norge er mye mindre kostbart enn det var for mine venner i Kina.

Her kan jeg stole på at hun vil bli tatt vare på av sykehuset om hun blir syk, at jeg selv kan få lån fra Lånekassen om jeg vil ta utdanning og at NAV kan hjelpe meg om jeg blir midlertidig arbeidsløs. Det norske velferdssystemet vil beskytte datteren min, og det gjør at jeg føler meg trygg.

Et sterkt ønske om frihet

Jeg kom til Norge i slutten av tjueårene, Fabricio kom i begynnelsen av sine. Mens jeg fortsatte de neste ti årene med å forfølge min akademiske karriere ved Universitetet i Oslo, jobbet Fabricio som kokk i 15 år ved en restaurant.

Vi beveget oss i vidt forskjellige retninger, men endte likevel opp med å møte hverandre på veien: vi ble begge våre egne sjefer. Fabricio var, som han sa det, «lei av å jobbe for andre». Selv lengtet jeg etter å finne mitt eget prosjekt.

Trolig er vi begge av samme kaliber: med et sterkt iboende ønske om personlig frihet og en evne til å ta nye utfordringer.

Å drive sitt eget foretak er ikke enkelt. Selv om vi har frihet til å ta våre egne avgjørelser, må vi samtidig forholde oss til stadig nye økonomiske og mentale utfordringer. Men disse utfordringene ville vært langt større om vi måtte drive våre firmaer i hjemlandet.

Vi er trygge på Grønland

Hadde Fabricio holdt til i Mexico, ville han stadig måttet uroe seg over sin egen fysiske sikkerhet. Hadde jeg vært bosatt i Kina, måtte jeg stadig ha bekymret meg for familiens økonomiske sikkerhet. Her i Norge kan vi kjenne oss trygge.

Vi er trygge her i Norge og kjenner oss trygge her på Grønland. Begge bor vi i nærheten av Grønland, og begge fant vi våre lokaler spaserende gjennom bydelen. Grønland er av mange regnet for å være et av Oslos mindre trygge oppholdssteder. Men det er ikke en beskrivelse vi kjenner oss igjen i.

Fabricio beskriver Grønland som et morsomt sted å være. Det samme gjør jeg. I restauranten min har jeg opplevd både overdøvende rop fra forbipasserende fylliker, folk som setter seg ned uten å spørre og uten å kjøpe noe, og jeg har mottatt telefoner fra kunder som lurer på om jeg selger hundekjøtt. Men slike hendelser gjør aldri at jeg føler meg utrygg.

Hver morgen møter jeg på folk fra både India, Syria, Vietnam og Pakistan. Folk som arbeider som renholdere, selgere, bedriftseiere og leger. Vi hilser på hverandre og tar fatt på dagens gjøremål. Alle disse stundene og møtene har blitt en viktig del av hverdagen min, noe som fyller livet mitt med glede.

Vi ønsker å bidra

Fabricio og jeg kjenner oss trygge og vi har det gøy her på Grønland. Vi ser hverandre og folk som bor her som individer. Vi vet alle at vi bærer på vår egen, unike historie. Grønland er full av folk som Fabricio og meg selv, som kommer fra ulike land, har forskjellige grader av utdannelse og jobber innen forskjellige typer tjenester.

Men til tross for disse forskjellene, har vi alle slått oss ned i Norge på søken etter trygghet. Vi har derfor ingen ønsker om å bidra til det motsatte.

• Les også: Puben Stargate på Grønland kan miste skjenkebevillingen på nytt

I stedet bidrar vi alle på hver våre ulike måter. Fabricio bruker sine tatoveringskunnskaper fra Mexico til å gi folk et verdig, kroppslig minnesmerke. Jeg, på min side, introduserer lokalfolk for autentisk kinesisk matkultur, så de kan lære denne å kjenne og bli bedre kjent med folk fra andre kulturer.

Som en gruppe, som migranter i Norge, er vi alle med på å gjøre dette landet enda mer morsomt, mer levende og mer tolerant.

Oversatt fra engelsk av: Émilie Pascale Bloin Helgheim