Lærer Clemens Saers sjokkerende bok om det kafkaeske byråkratimaskineri i Norges største etat

I går kom boken Lærer på liv og død. Jeg har lest den.

Boken er delt i tre deler. Den første delen forteller om Saers oppvekst. Den har noe lindgrensk over seg. Saers vokser opp i en søskenflokk på 14, familien flytter fra Nederland til Sverige, der hender de mest utrolige ting.

Fortellerstemmen er som åpningsscenen i Emil i Lønneberget, der Astrid Lindgren forståelsesfullt og kjærlig introduserer den lille gutten i Småland og hans kreative og sjarmerende «hyss». Men der er også et mørke, en ustabil far som preger familielivet. Og et lys, et håp, i den katolske troen i familien.

Å bli kjent med Saers er viktig for å forstå egenskapene han har, de som senere gjør det mulig for han å «stå i» den ekstreme situasjonen som skal prege hans siste år som lærer i den norske skolen. Denne mer underliggende fortellingen fascinerer meg, og jeg har blitt mer og mer opptatt av det i det siste.

Jeg kjenner igjen hvordan Saers som barn må lære seg å håndtere uforutsigbarhet ved å lage seg et hardt skall mot omverden. Samtidig utvikler han evner til å tolke og forstå uforutsigbarhet, evner som i ekstremsituasjoner blir superevner, som gjør det mulig å mestre ekstremt press.

Hemmelige mapper

Boken går svært grundig og nøye igjennom hele sakskomplekset som omslutter Saers-saken. Det er skrevet frem som en historisk utvikling av norsk skole. Jeg kjenner godt igjen beskrivelser av «underlig handlingsmønster» fra skoleledelsen fra mine tidlige år som ansatt i osloskolen.

Detaljene er sjokkerende, som at en på skoler hadde et skyggearkiv med hemmelige personalmapper om lærere som en høyere oppe i systemet mente var problematiske. Timetallsjuks er et annet tema. Jeg var selv tillitsvalg da denne Enron-lignende kreative bokføringen bredte om seg i osloskolen.

Jukset fikk ingen konsekvenser for de som utførte det, og min rektor ble forfremmet til områdedirektør den gang. Fremveksten av de systemiske kreftene Saers skal møte etter drapsforsøket i 2014 beskriver en kultur i Norges størst etat som jeg også har kjent på kroppen.

Ikke til å tro

Selve saken og rettsprosessen er også grundig beskrevet. Den er bygget blant annet på lydopptak gjort av Saers selv. Her er detaljene mange, noen av dem er ikke til å tro.

Det som fascinerer meg er Saers personlige egenskaper i møte med det kafkaeske byråkratimaskineri han stilles overfor. Troen på at rettferdigheten skal seire er like stor hver gang, og ja det går an å lese inn både barnetro og et hollandsk lynne som avgjørende for at salamanderne ikke klarer å knekke den lille mann.

Hverken boken eller saken som Saers dokumenterer er løst eller avgjort. Om en slik gordisk knute skal løses må det sverd til. Derfor er uretten utført mot Saers et symbol på uretten utført mot den norske læreren, og også en fortelling om den norske læreren fall.

Personer tett på Bydelsmødre bekrefter destruktive arbeidsforhold: - Sjokkerende å se hvordan ledelsen behandler de ansatte

Personer tett på organisasjonen Bydelsmødre reagerer forteller: — Det er rett og slett uverdig og trist hvordan ledelsen behandler sine ansatte. Det er nesten som om de tror de eier deg gjennom store deler av dagen.

Respekten for læreren

De som fortsatt kjemper, streiker og slåss for lærerens rolle i samfunnet kan bla til passasjen der en ung Saers er nyansatt lærer i Aurland i Sogn. Han går på butikken, bygdas samlingspunkt, på en lørdag, for å handle mat.

Idet han kommer inn i lokalet blir det helt stille, bygdefolket trekker seg unna, slipper Saers fram til disken. Når Saers kommer ut, spør han en kollega, hva skjedde inne på butikken? Er folk i bygda redd for den nye læreren? Nei, svarer kollegaen. Bygdefolket gjør det av respekt for læreren, for han er en ansett person i lokalsamfunnet.

Ved slutten av sin lærerkarriere, nesten femti år senere, blir Saers irettesatt av vaktmesteren fordi han mener Saers ikke bør lene mot et bord.