Mest lest
Her kan du melde deg på VårtOslo sitt nyhetsbrev.
Vennligst fyllt ut skjemaet på denne siden for å motta gratis nyhetsbrev fra oss.
DEBATT
– Har Øyafestivalen glemt sin sjel?
Jeg har ikke noe å tape, risikerer ingen ting. Som artist har jeg selv ingen illusjoner om å ta over verden. Jeg skaper og gir ut musikk kun fordi det gjør meg glad. Men ferske artister kan nok være livredde for å stå opp mot en så stor og mektig aktør som Øya.
Publisert
Øyafestivalen har i over to tiår blitt sett på som en bauta
i den norske musikkbransjen, en festival som hedrer og støtter lokale artister.
Men nå ser det ut til at denne støtten er i ferd med å forvitre.
Som artist og publikummer har jeg alltid sett på Øyafestivalen som en arena for å vise fram nye talenter, men med de nye akkrediteringsreglene, føler jeg at festivalen svikter oss musikere.
Tidligere har artister som spilte på Klubbdagen under Øyafestivalen fått akkreditering til hovedprogrammet som kompensasjon. Dette året er situasjonen en helt annen. Ingen av oss som spiller på KlubbØya får akkreditering overhodet.
Ingen akkreditering
Jeg ble selv invitert til å spille på MIR kvelden før hoveddelen av festivalen starter i Tøyenparken. Jeg var kjempeglad for det, da jeg nettopp har gitt ut mitt andre album «Ditt hjerte, mitt alter», og selvfølgelig har kjempe lyst til å spille materialet mest mulig live.
Jeg gledet meg også til å besøke selve festivalområdet. Jeg fikk ved booking et løfte om akkreditering for én dag, noe jeg allerede syntes var lite sammenlignet med fullt pass som vi fikk for noen år siden. Men nå viser det seg plutselig at vi ikke får noe akkreditering i det hele tatt, og daglig leder Claes Olsen henviser til en ny skatteregel.
Jonas Prangerød, PR-sjef for Øyafestivalen, uttalte derimot nylig at festivalen etter en gjennomgang av sine kostnader har måttet kutte ut flere av de tidligere tilbudene om akkreditering til ulike grupper av økonomiske hensyn.
Skal stille opp gratis
Alt dette virker som en unnskyldning fra festivalens side for å kutte kostnader på bekostning av artistene. Øyafestivalen som nå er eid av Superstruct Entertainment (som er verdsatt til rundt 1,5 milliarder euro og igjen er eid av et amerikansk investeringsfond), har midler nok til å støtte oss, om de vil.
Og det finnes selvfølgelig måter å håndtere de nye skattereglene om man ønsker det. Men det velger Øya ikke å gjøre. I stedet forventes det at vi artister stiller opp gratis for å fremme festivalens merkevare.
Grov ansvarsfraskrivelse
Dette er en grov ansvarsfraskrivelse fra festivalens side. Det er ikke bare en skuffelse, men også en hån mot alle oss som jobber hardt for å kunne leve av musikken vår.
Øyafestivalen utnytter det faktum at vi er villige til å gå langt for å få spille og vise oss fram. Hvor langt skal denne pengemaskinen gå? Skal vi i fremtiden måtte betale for å få en plass på scenen?
Burde vise respekt
Som artist har jeg spilt for både blomsterbuketter og konfektesker, og jeg stiller gjerne opp på veldedighetskonserter for kun en skål suppe. Men når jeg spiller for en kommersiell aktør, forventer jeg å få noe tilbake for jobben min. Det minste de kan gjøre er å gi oss tilgang til festivalen vi spiller på.
Når selv dette blir fratatt oss, vitner det om en festival som har mistet sjelen sin. Det er jo artistene som spiller på klubbdagen som kanskje står på hovedscenen om fem år. Øyafestivalen burde vite hvor tøft det er for ferske artister, og heller vise respekt i stedet for ignoranse.
Jeg har ikke noe å tape
Øyafestivalens ledelse må ta til fornuft og se realiteten. Respektubalansen må ta slutt, og det er opp til oss artister å sette en stopper for det. Som godt voksen artist med et stabilt liv på beina kan nok jeg med større letthet sette fokus på dette.
Jeg har ikke noe å tape, risikerer ingen ting. Som artist har jeg selv ingen illusjoner om å ta over verden. Jeg skaper og gir ut musikk kun fordi det gjør meg glad. Mens ferske artister nok kan være livredde for å stå opp mot en så stor og mektig aktør som Øya.
Jeg er derfor klar til å ta denne kampen. Uansett hva som skjer, vil jeg alltid fortsette å være en musikkartist. Derfor har jeg takket nei til min opptreden på KlubbØya, og håper flere vil vurdere det samme!
Slutt å skuffe meg
Dette er en David mot Goliat-kamp, men det er en kamp som må tas. For musikkens skyld, for artistene og for publikum. Øyafestivalen må huske hvorfor de startet – for å støtte og løfte Musikk-Norge. La oss håpe de finner tilbake til sine røtter før det er for sent.
Jeg virkelig elsker ideen om Øyafestivalen. Ingen annen norsk festival har betydd mer for meg, og min datter på 16 år har vært innom hvert eneste år siden hun ble født. I en tid hvor utgiftene til de store headlinerne fort blir for store, er festivalen mer enn noen gang avhengig av at selve ideen bak festivalen lever videre.
Jeg forventer mye av deg Øya - slutt å skuffe meg!