Storsvindler Imil Andresen loppet oslofolk for penger for 150 år siden

På toppen av alt dette drev han en åpenbart lyssky geskjeft som en slags privat arbeidsformidler.

Slik drev den trondheimsfødte svindleren Imil Andresen på i Christiania gjennom flere år på 1860-tallet, til han ble innhentet av lovens lange arm.

Jakten på Imil

Første gang vi i offentligheten får høre om Imil Andresen – eller Emil – er i en annonse som noen rykket inn i Christiania Intelligenssedler 28. april 1865.

Vedkommende vil ha kontakt med folk som «have ansøgt om Ansættelse til Poster som have være averterede ledige og som i den Anledning ere gjennem Skrivelser fra Emil Andresen blevne anmodede om at indfinde sig paa hans Kontor, Raadhusgaden No. 15».

Personen bak annonsen antydet at det kunne være i folks interesse å ta kontakt på grunn av «de Oplysninger som muligens deraf kan fremkomme».

Loppet arbeidsfolk for spesiedaler

Denne litt kryptiske annonsen er ikke uten videre så lett å forstå for oss før avisene for alvor begynner å skrive om ham i 1867. Da er han for lengst havnet i rettsapparatets klør.

Det viser seg at han har opptrådt som såkalt «festemann» – en i og for seg legal profesjon som en som formidler arbeidskontrakter for tjenestefolk. Han påsto at han sto i «intim Forbindelse med den herværende Seildugsfabrik, og Jernbanen».

For denne «tjenesten» loppet han arbeidsfolk for en spesiedaler på forskudd, uten at noen fikk jobb av den grunn. Han hadde også utgitt seg for å være sakfører, men heller ikke disse klientene fikk noen særlig glede av sine utlegg.

• Les også: Rundbrenneren Borgenstjerne bedro kvinner i 40 år

«Imil Andresen, Hjørnet af Tøiengaden»

Men den durkdrevne svindlerens rulleblad strakk seg lenger tilbake. I 1861 hadde han giftet og bosatt seg i Larvik, og derfra hadde han under navnet «Niels Andresen» gitt seg ut for å være handelsmann og bestilt varer fra ulike grossister rundt omkring i landet. Men han betalte ikke.

Dette slapp han unna med en god stund, også etter at han flyttet til hovedstaden i 1864.

Herfra sendte han stadig bestillinger – dels som «Imil Andresen, Hjørnet af Tøiengaden», dels som «I. Andresen & Komp., Kontor og Lager, Hjørnet af Storgaden og Nygaden».

• Les også:Da båtfolk risikerte å bli skutt av soldatene på Akershus festning

Mindreårig 25-åring

Da kreditorene endelig fikk tak i ham, trakk han trumfkortet: Han var mindreårig.

Fram til 1869 var nemlig den norske myndighetsalderen 25 år, og det medførte at Imil Andresen, født 1840, simpelthen ikke kunne holdes ansvarlig for sin gjeld. Og hos hans far, båtsmann Samuel Andresen, var det trolig lite å hente.

Men selv det kunne jo ikke vare evig, så da Imil – som trolig fikk sitt underlige fornavn gjennom en skrivefeil i dåpsprotokollen i Trondheim – endelig fylte 25, var han plutselig fritt vilt for de mange han skyldte penger.

• Les også: Frogner-par stjal identiteten til 57 personer. Svindlet til seg flybilletter, datautstyr og mobiltelefoner

Mislykket svindelforsøk

Alderen medførte dessverre ingen økt visdom, så han fortsatte sin åpenbart uærlige geskjeft.

Nå hadde han lurt med seg en mann ved navn Johan Andersen, en forhenværende skuespiller ved Christiania Folketheater i Møllergata, som han fikk til å skrive under en masse varebestillinger fra en adresse hos kaptein Ræder i Lille Parkvei – til tross for at Andersen faktisk bodde på Hammersborg – utstyrt med «referanser» fra to teaterdirektører som den uheldige skuespilleren kjente fra før.

Det tok imidlertid ikke lang tid før Johan Andersen angret seg fælt og kansellerte bestillingene slik at det eneste som faktisk ble avsendt var et parti smør fra Danmark, men som ikke kom fram til de to svindlerne, og i hvert fall ikke til Johan Andersen, som hadde stukket av til Bergen.

Et vandrende varselskilt

Imil Andresen ga seg imidlertid ikke. Til tross for at han nå var slått konkurs og på alle måter var et vandrende varselskilt for alle forretningsdrivende som kjente til ham, fortsatte han en slags forretningsvirksomhet.

Nå opprettet han en «Kommissions-, Speditions- og Inkassationsforretning» under navnet «I. Andresen, Kirkegaden No. 7», angivelig for å nyte godt av en navneforveksling med den langt mer respektere høyesterettsadvokat Jens Peter Andresen, som vi i 1865 finner i Kirkegaten 6b – mens «Disconteur» Emil Andresen på dette tidspunktet bor i Kirkegata 13.

• LES OGSÅ: Tante Guri var bare 16 da hun ble deportert til Hovedøya

Pianoer fra Chicago

I denne fasen rekker Imil/Emil å bestille atskillige varer fra både Latvia og USA, blant annet to pianoer fra Chicago, som blir sendt over Atlanterhavet.

Hvor disse pianoene ble av, er ikke godt å si, men under løsøreauksjonen som ble holdt på Jernbanetorget over Imil Andresens «udexekverede Effekter» i 1868 finner vi atskillig annet snask, slik som et dobbeltløpet gevær, tre nye mahognysofaer, et spillebord i bjørketre, «en del fine slebne Karafler og Porterglasser», samt flere andre ganske eksklusive gjenstander.

Imil Andresen ble dømt til et års fengsel i byretten og siden i Høyesterett i 1868, og ble deretter sendt til Botsfengselet, dit han kom 18. mai 1868. Her finner vi ham i fengselets «Charakter-Bog» som fengselspresten ajourførte nøye for hver enkelt fange: «Hans moralske Begreber henge saa løst i hans Hoved som vel muligt.»

60 kreditorer på nakken

Her kunne historien om Imil Andresen sluttet, men det er et lite ekstranummer: Selv om han fikk forlate fengselet i januar 1869, med en bemerkning om at «høyesterettsdommerne er de største skurkene i landet», var han ikke uten bekymringer.

Utenfor ventet mer enn 60 kreditorer som mente at de til sammen hadde krav på over 3.000 spesiedaler – en umulig sum å betale tilbake for Imil Andresen.

Forlot kona og emigrerte til USA

På denne tiden pågikk den norske utvandringen til Amerika for fullt, og da Imil fikk anledning til å dra avgårde, lot han seg ikke be to ganger.

Utstyrt med den nette sum av 78 spesiedaler, skillinget sammen av «Foreningen til Forsorg og Beskyttelse for de fra Christiania Arbeidsanstalter løslatte Forbrydere», dro han til Chicago i oktober 1869 – han ble til og med fulgt om bord på det kombinerte damp- og seilskipet Oder av politiet.

• LES OGSÅ: Grønland i mitt hjerte

Men allerede i mai 1870 var han tilbake på et besøk på fengselsprestens kontor, som noterte at Imil Andresen i Chicago hadde stiftet bekjentskap med en offisersenke som han bodde hos, og overfor presten gjorde han det klart at det nå var blitt helt uaktuelt å ta med sin kone Ingeborg til USA.

"Atter ude med sit storartede Fusk"

I USA kalte Andresen seg «Anker», visste presten, og det er åpenbart med et dypt sukk at han i desember 1870 noterer at det har dukket opp «en Mængde Rekvisitionsbreve til Handlende i Christiania», som var undertegnet Anker.

Endog med en påtegnet ankerlogo: «At de skrive sig fra Angjeldende, som altsaa atter er ude med sit storartede Fusk, er ikke tvivlsomt.»

Du kan lese mange flere spennende historiske saker hos Oslohistorie.no.
Les også flere saker i VårtOslo om Oslos fargerike fortid.