Sosialbyråd Omar Samy Gamal (SV) er glad i området rundt Prindsen, forteller han. Foto: Henrique Kugler
Sosialbyråd Omar Samy Gamal (SV) er glad i området rundt Prindsen, forteller han. Foto: Henrique Kugler

Prindsen i Storgata feirer 200 år med sosialhistorie. – Kanskje byens aller mest fantastiske og spennende eiendom

For 200 år siden ble Prindsen etablert som en anstalt for fattige og arbeidsløse som ikke hadde noe sted å leve. Dermed begynte den sosialhistoriske epoken på Prindsen.

Publisert Sist oppdatert

Prinds Christian Augusts Minde (Prindsen blant venner) i Storgata 36 har en historie som går over 300 år tilbake i tid. Mangelsgården ble reist i 1698 og fikk navnet sitt etter generalløytnant Johan von Mangelsen.

På 1700-hundretallet var Mangelsgården byens fineste bygg. Kong Fredrik den 5. bodde her da han avla Oslo en visitt i 1749. Bygget kom etter hvert i familien Ankers eie og ble senter for sosietetslivet i Christiania. Foruten Mangelshuset besto resten av eiendommen på den tiden av en stor barokkhage som strakk seg helt ned til Akerselva.

Eiendommen ble igjen solgt i 1812. Foranledningen var at en gruppe av byens velstående borgere i 1809 opprettet en veldedig stiftelse. Denne fikk navnet Prinds Christian Augusts Minde, til ære for en dansk offiser og stattholder. På folkemunne ble anlegget kalt for Prindsen.

Hensikten med stiftelsen var å etablere et arbeidshus for å hjelpe byens fattige og arbeidsløse. Dette skjedde i 1819, og er utgangspunktet for årets 200-års jubileum.

Prinds Chrisian Augusts Minde var en gang i tiden en herskapsgård. Foto: Henrique Kugler
Prinds Chrisian Augusts Minde var en gang i tiden en herskapsgård. Foto: Henrique Kugler

Sinnsykeasyl og reperbane

Arbeidshuset var ment som et frivillig tilbud, men folk skal allerede fra starten ha blitt plassert her mot sin vilje. Tvangsarbeiderne på fabrikken måtte gå med spesielle klær, såkalte Mangels-klær, som tydelig viste hvor de hørte til. Dette var veldig skambelagt og derfor en stor belastning når de var ute blant andre folk.

Etter hvert dukket det også opp andre institusjoner på eiendommen: Norges nest største sinnsykeasyl med plass til 120 pasienter ble bygget i flere etapper i perioden fra 1840 til 1862. Det var i drift frem til 1908 og ble så flyttet til Dikemark. På tomten var det også et sykehus for de fattige.

Arbeidshuset, eller arbeidsanstalten for «løsgjengere», ble etter hvert en ren tvangsarbeidsanstalt. Likevel var utvalget av arbeid ganske variert. Her var det veveri, spinneri, skomakerverksted, snekkerverksted, vaskeri, steinhuggeri og reperbane (fletting av tau). Denne virksomheten holdt på frem til den ble nedlagt i 1915 og flyttet til Jæren.

Kommunen fortsatte så med tilsvarende produksjon i de samme lokalene. Det ble også etablert eldresenter, nattherberge, kursvirksomhet for kommunalt ansatte, norskundervisning, forskjellige sosiale institusjoner og sprøyterom.

Prindsens inngangsparti. Foto: Henrique Kugler
Prindsens inngangsparti. Foto: Henrique Kugler

Fra tvang til åpenhet

I 2004 ble Omsorgsbygg etablert og fikk samtidig ansvaret for forvaltningen av Prindsen. Siden da er ca 150 millioner kroner brukt på forbedringer av anlegget.

Anlegget er nå åpent for alle og har mange ulike bruksområder. På tomten er det omsorgsboliger, kontorfellesskap, tiltak for personer med arbeidstrening, produksjon av sykler/sykkelverksted, snekkerverksted, dagsenter, design og møbelprodusenter, klesproduksjon, pølsemaker, husfliden, musikkverksted, glassverksted, salgsboder, serveringssteder, atelier, restaurant og park med ulike aktivitetstilbud.

På to hundre år har Prindsen gått fra å være et anlegg preget av lukkethet og tvang til åpenhet og frivillighet. Anlegget huser fortsatt virksomheter av samme slag som i 1819, men under helt andre betingelser.

Her var det en gang fattigsykehus og sinnsykeasyl. Foto: Henrique Kugler
Her var det en gang fattigsykehus og sinnsykeasyl. Foto: Henrique Kugler

På fabrikkloftet

Loftet til fabrikkbygningen er vanligvis avstengt, men VårtOslo fikk ta en titt. Her finnes alt fra møbler til ulike typer tråd (for tekstilarbeid) som ble produsert på de ulike avdelingene i fabrikkbygningen.

De mest iøynefallende gjenstandene vi så, var små likkister beregnet på spedbarn.

– Sykehusene hadde behov for små kister for barna som ikke overlevde fødselen, forteller Gro Røde ved Oslo museum.

På loftet på Prindsen står det små likkister for barn. Foto: Henrique Kugler
På loftet på Prindsen står det små likkister for barn. Foto: Henrique Kugler

Ifølge Røde er det Johanne Hannay, tidligere leder i Grünerløkka miljøkorps, som har æren for at de gamle gjenstandene ble reddet og samlet på loftet. Hun forteller at de har et ønske om å få disse gjenstandene registrert og utstilt, men at det mangler midler.

– Min store lidenskap

Den som kanskje kjenner historien til Prindsen aller best er Caroline Juterud fra Oslo byarkiv. Hun ble kjent med Prindsens historie da hun tok sin master i historie.

– Prindsen er min store lidenskap. Det som gjør størst inntrykk er menneskeskjebnene, det levde livet og linken til vår tid. Historien er lite kjent, men ligger her fortsatt. Jeg mener det er viktig for anlegget at historien blir bedre kjent.

Caroline Juterud kjenner historien til Prindsen på inn- og utpust. Foto: Henrique Kugler
Caroline Juterud kjenner historien til Prindsen på inn- og utpust. Foto: Henrique Kugler

Juterud mener også det bør skapes mer aktivitet her.

– Stedet er viktig, spesielt og noe vi må ta vare på. Jeg er opptatt av hva det kan bli her. Det er et ekstremt stort potensial for å skape noe helt unikt på denne eiendommen.

Albertine var her

Prindsen er nå et kulturminne, og Mangelsgården kan godt ha vært inspirasjonen til maleriet og romanen til Christian Krohg om «Albertine i politilægens venteværelse». Krohg satte søkelys på de sosiale forholdene og den brutale virkeligheten for arbeiderklassen i Oslo på 1800-tallet.

– I høst var jeg med på å forhandle frem byrådsplattformen i disse lokalene. Det var viktig for oss å være her, for historien sitter dypt i veggene. Vi kjente hvordan det ristet i bakken fra byggearbeidene like utenfor. Vi satt i bygningen fra Oslo fra den gang mens vi følte endringene som skjer akkurat nå og laget et kart over Oslos fremtid, sier hovedtaler Omar Samy Gamal (SV), byråd for arbeid, sosiale tjenester og mangfold.

Byrådsforhandlingene til dagens byråd foregikk på den historiske Mangelsgården. Foto. Morten Lauveng Jørgensen
Byrådsforhandlingene til dagens byråd foregikk på den historiske Mangelsgården. Foto. Morten Lauveng Jørgensen

Stor byfornyelse

I Storgata foregår det for tiden en massiv byfornyelse. Det legges nye trikkeskinner, vann- og avløpsrør, gater og byrom.

– Alle som har gått i Storgata den siste tiden er nok enige om at det ikke er den mest fasjonable delen av byen, selv om det for meg er mye, mye varme i området. Her ligger flere lavterskeltiltak for personer som sliter med rus og psykiske utfordringer.

Ti millioner til trygghetsskapende tiltak

– For noen oppleves området som utrygt, derfor har jeg en liten avsløring: Byrådet har lagt til i budsjettet ti millioner kroner til trygghetsskapende tiltak, blant annet i området rundt Storgata og Hausmannsgate.

Sosialbyråd Gamal ønsker å føre en kunnskapsbasert og fordomsfri ruspolitikk. Målet er bedre helse og livskvalitet for rusavhengige.

– Vi skal være en pådriver for at rusproblemer møtes med forsvarlig helsehjelp og sosiale tjenester, ikke med bøter og straff. Vi ønsker å vri rusoppfølgingen fra en kriminalitetsorientert tilnærming og over til helsehjelp. Hensikten vår er at flere som sliter med rus skal få flytte over i boliger i stedet for å havne på institusjon. Alle mennesker skal være en integrert del av vårt samfunn og ingen skal snakkes bort, sier SV-politikeren.