Under den muslimske mangfoldsfestivalen blir jeg servert suppe, mens jeg hører på sangstjerne fra Kuwait

Hva er balanse og hvordan finner vi den? Hva er et balansert liv i Norge? I Saudi Arabia? Er det det samme? Eller ser det å leve i balanse annerledes ut her? Kanskje vil man med saudiarabiske øyne si at et balansert norsk liv er ekstremistisk og med norske øyne si at et balansert saudiarabisk liv er ekstremistisk?

Vi som muslimer skal leve et balansert liv der vi er. Vi skal ha balanse mellom det spirituelle og det verdslige i våre liv. Balanse mellom jobb og fritid. Balanse i våre liv. Balanse mellom alle de ulike menneskene i livene våre som har krav på oss og vår tid. Og vi skal ha balanse i oss selv.

Fredagsbønn i Rabita

Imam Jonas Storm snakker på flytende sørlandsdialekt. Jeg ser ham ikke. Hører kun stemmen. Jeg sitter i kvinneavdelingen bakerst i moskérommet. Bak et skjermbrett. Foran oss sitter menn på rad og rekke for å be.

Det er fredagsbønn og jeg besøker igjen Det Islamske Forbund og Rabita moskeen. Denne gangen er jeg i bønnesalen.

De arrangerer mangfoldsfestival, og for balansens skyld tenker jeg å kombinere besøket her med fredagsbønnen.

Det er så enkelt å gå til fredagsbønn i Rabita moskeen. Hver eneste fredag så har de en bønn med en preken på norsk. Perfekt for slike som meg.

For mye av det gode

Imam Storm forteller at det på Muhammeds tid var det en far som ikke så noen annen løsning enn å gå og spørre profeten om råd. Sønnen hans, som var både voksen og gift, fastet hver dag og resiterte hele koranen hver eneste natt.

Og husk nå på at faste er noe muslimer er pålagt å gjøre en hel måned under ramadan og at det er oppmuntret til at man i denne måneden resiterer koranen. Fra perm til perm. En gang. Men dette gjorde altså denne sønnen hver natt samtidig som han fastet hver dag hele året.

Faren var bekymret for at sønnens dedikasjon til det spirituelle gjorde at han ikke hadde tid til de andre områdene i livet. Når var denne mannen med sin kone.

Av profeten så får faren beskjed om at sønnen må endre sine vaner. Hans liv er ikke balansert og ergo praktiserer han ikke religionen slik den er ment å bli praktisert. Vi som muslimer må strebe etter å leve balanserte liv, oppsummerer imamen i prekenen.

Imam av sin tid

Og med den prekenen hopper han på sin elektriske sparkesykkel og forsvinner ut i Oslo ettermiddagen mens jeg gjør meg klar til morgendagen og mangfoldsfestival. Og det er der det skjer.

Der midt i mellom spente barn og stolte foreldre som som seg hør og bør står klar med mobiltelefoner under scenen for å få filmet sine små vidundere mens de opptrer, så finner jeg en stand med diger kasserolle.

Vil du ha suppe, spør de hyggelige damene som står der. Og det er her jeg må komme med en innrømmelse. En tilståelse om du vil. Det var jeg som spiste opp all suppa. En porsjon ble nemlig alt, alt for lite. Jeg snek meg tilbake og tok mer.

Harira, eller marokkansk ramadansuppe, er enkelt og greit en veldig god suppe. En veldig, veldig god suppe!

En verdensstjerne

God var også artisten som etter hvert kom opp på scenen. Han var en overraskelse. En uannonsert verdensstjerne sa de før de hentet ham opp på scenen. Og reaksjonene i publikum tilsa at Humood AlKhudher fra Kuwait er nettopp det, en helt ekte verdensstjerne, som alle som var der utenom meg så ut til å kunne alle sangtekstene til.

Artisten er flink, og stemningen rundt meg er høy. Svært høy. Blant unge jenter og gutter, så vel som hos oss litt eldre i bakgrunnen. Noen har også hentet frem syriske fatayer-paier som, sammen med suppen og musikken, skaper entusiasme hos oss på bakerste rad, strategisk plassert nærmest maten. Vi kosa oss.

Da jeg tidligere skrev om Oslos kirker så var jeg på pinsefestival og fikk god mat og lyttet til kristenpop. Har jeg nå vært på mangfoldsfestival og fått møte mosképop? Vi burde snakke mer om at mosképop faktisk finnes.

Fra konsert til foredrag

Som avslutning på festivalen skulle det være et foredrag i bønnesalen i Rabita. De skulle snakke om Calmeyersgates mangfoldige religiøse historie. Og der kirken begynte å lære meg om den jødiske historien i Oslo, så tar nå moskéen opp tråden og lærer meg mer.

Visste du at synagogen i Bergstien ikke var Oslos eneste synagoge? I 1921 stod synagogen i Calmeyersgate ferdig. Den ble bygget av Den israelittiske menighet som i 1918 brøt ut av Det mosaiske trossamfunnet.

Synagogen i Calmeyersgate 15 hadde plass til 200 menn i hovedsalen og 100 kvinner på galleriet. Synagogen ble stengt av den tyske okkupasjonsmenigheten i 1942, og siden 2008 har Jødisk Museum holdt til i lokalene. Her og nå, denne lørdags ettermiddagen i moskéen, så forteller Mats Tangenstuen fra Jødisk Museum om synagogens historie.

Kun en overlevde

Det er sterkt å sitte der i bønnesalen og høre fortellingen om hvordan 64 av de 107 jødene som bodde i området under krigen ble arrestert. Kun én overlevde holocaust. Den yngste som ble deportert var bare fem år gammel. Menneskene bak snublesteinene i gatene rundt oss.

Han forteller om en synagoge som ble sagt å være skinnende vakker, med en blåmalt himmelhvelving fylt med stjerner. Selv her i den fattige delen av byen. Der de østeuropeiske jødene fant tilholdssted. De som kom sist og hadde minst. Også holocaust rammet hardest de som hadde minst da alt begynte, sier han. Det var rundt oss her at flest ble hentet og deportert.

Han forteller om restaureringsarbeidet og at kulturhusdelen, den levende formidlingen, har blitt minst like viktig som muséets utstillinger. Og så avslutter han med en invitasjon.

Dere har invitert til denne samtalen her, sier han. Dere har løftet Calmeyers gates historie, som er en historie om religiøst mangfold. Hva om vi etter hvert samarbeider om en matfestival?

Calmeyersgates Misjonshus

Calmeyersgates historie med religiøst mangfold stopper forresten ikke med en moské og en synagoge. Et av de husene som har hatt størst innflytelse på moderne norsk kirkehistorie ligger også her i Calmeyersgate, Calmeyersgates Misjonshus.

Dette var stedet hvor samholdet kirken skulle vise ovenfor den tyske okkupasjonsmakten ble bestemt i 1940 og hvor Indremisjonen 20 år tidligere inviterte en rekke organisasjoner til et møte, hvor de bestemte at de ville stå sammen og ikke samarbeide med det de så på som liberale prester.

Den som forteller oss om dette er Ole Jørgen Anfindsen. Han er forresten et lite stykke religiøst mangfold i seg selv, men det er en fortelling for en annen dag. Nå tar han meg med tilbake i historien og viser oss de mange ulike måtene Calmeyersgate og Calmeyersgatens misjonshus har vært viktig på i norsk moderne kristen historie. Huset som var oppført i gotisk stil og hadde plass til over 5000 mennesker ble revet på 1970-tallet.

Rabita, norsk og muslimsk

Deretter er det Djamel Selhi og Det Islamske Forbund Rabitas tur til å fortelle om hvordan de etter lang tid som religiøse nomader tok opp lån og fikk kjøpt den bygningen vi nå sitter i. Det islamske forbundet ble stiftet i 1987 og var den første Oslo-moskéen som ikke var knyttet til en nasjonal eller etnisk tilhørighet.

Lokalene her i Calmeyers gate flyttet de inn i 2004. Og nå, nå ønsker de å bygge et fantastisk nytt og moderne moskébygg. Noe dagens siste taler, arkitekt Håvard Fagernes er invitert til å fortelle oss om.

Foreløpig så ligger avgjørelsen om dette bygget kan realiseres eller ikke til behandling hos Oslos politikere. Saken er ikke helt avgjort ennå, men det ser positivt ut. Bygget vil bli et flerbrukshus hvor alle vil være velkomne.

Drømmemoskéen

Arkitekt Håvard Fagernes forteller om de mange møtene sammen med forbundets medlemmer for å finne ut hva de ønsker og har behov for i dette nye bygget. Han har forankret arbeidet sitt både i å studere ulike muslimske byggeskikker samt å se på hvordan de kunne kombinere dette med norsk arkitektur.

Det islamske forbundet vil at denne nye moskéen skal gjenspeile at de har landet i Norge. De drømmer ikke lenger om å flytte tilbake til et tidligere hjemland. De er hjemme. De er norske og de er muslimer. Og de skal ha rom for både trening, studier, bønn og kaffedrikking i sin åpne moské.