– Urbant landbruk og hydroponiske salater er en urban myte

I vår grønne bærekraft-besatte verden er det lett å la fikse ideer og adjektiver føre oss galt av sted. Hydroponisk dyrking av salat i Oslo vil ikke mette Oslos innbyggere.

For at Oslo skal bli en grønnere by vil BySpire sette i gang og dyrke grønnsaker i byen. De har som mål å redusere norsk import av urter, kål og salat med hele 30 prosent innen 2020, skriver avisa VårtOslo 8. juni.

BySpire vil bruke en teknologi som kalles for hydroponi, der plantene dyrkes uten jord og kun med tilførsel av næring, lys og vann. Dette mener BySpire skal gjøre at Oslo kan oppfylle sine mål om kutt i klimautslipp og gjøre byen mer bærekraftig.

Hypen rundt urban produksjon

BySpire er ikke de første som tar til orde for vertikal matproduksjon i byen, og intuitivt høres det veldig fint ut. Maten trenger ikke transporteres, næringsstoffer kan resirkuleres og det skapes en sluttet sirkel i byen. Innendørs produksjon vil øke avlingene per arealenhet, det vil redusere behovet for sprøyting, og produksjonen vil kunne foregå året rundt uten fenomenet årstider.

Men selv om det har vært en voksende hype rundt slik produksjon de siste ti årene, har ikke hypen akkurat levd opp til forventningene, og dette kan nok skyldes ett lite ord som også ble nevnt i artikkelen om BySpire: lys.

Sollys treffer Østlandet med en gjennomsnittlig effekt på 100 watt per kvadratmeter. Helt gratis. Dette benytter fotosyntesen seg av og omsetter energien til kalorier som vi kan nyttiggjøre oss.

Men hvis vi skal sette avlingen inn under tak og vil ha flere etasjer over hverandre med produksjonsareal, må vi kjøpe energien i stedet. Vi må kjøpe ganske mye energi. Da den amerikanske vitenskapsskribenten Stian Cox regnet på hvor mye elektrisitet LED-lysene i innendørs produksjon av potet ville trenge, kom han fram til 1200 kilowattimer (KWh) per kilo tørrstoff.

Heller ikke salat-regnestykket går opp

Potet har 20 prosent tørrstoff, og når nordmann da spiser 45 kilo poteter i året, betyr det at vi vil spise oss gjennom 10.800 kilowattimer per år. Bare poteten vil øke nordmenns strømforbruk femti prosent, og strømregninga like så. Og det var bare for lyset. Oppvarming og kjøling kommer i tillegg, og det gjør også vann.

Om vi sammenlikner med potet dyrket på friland i Norge vil vann i de fleste områder være helt gratis, da det i likhet med sollys bare kommer ned fra oven, mens vann i et hydroponisk anlegg vil måtte komme fra et vannrenseanlegg som skal ha betalt for jobben.

Nå vil regnestykket være annerledes for favorittveksten i hydroponiske anlegg, nemlig salat. Grunnen til at vi mennesker er så glade i å spise potet, mais, ris og hvete er at de inneholder mye kalorier per volum og vektenhet. Men kalorier er energi, og energi ut i produktet krever energi inn i produksjonen i form av sollys, eller som i eksemplet over, elektrisitet.

Salat på den andre siden består av over 90 prosent vann. Vi betaler gladelig opp mot 200 kroner per kilo for dette kalde vannet, og vi spiser hele planten (med unntak av røttene). Samlet sett burde det gjøre salat helt ideell for produksjon i et hydroponisk-anlegg i byen. Men heller ikke her går energiregnskapet opp.

Bedre å kjøre salaten på lastebil fra Spania

Som forskningen fra Guilherme Lages Barbosa viste da de undersøkte energibehovet ved salatproduksjon i Utah i USA, hadde hydroponisk salat hele 11 ganger høyere avling per arealenhet. Men energibehovet til oppvarming, nedkjøling og belysning var hele 82 ganger større per kilo produsert salat. Der salat dyrket på friland kun trengte 0,27 kilowattimer per kilo, trengte hydroponisk salat 25 kilowattimer per kilo.

Men vil ikke det reduserte transportbehovet mer enn kompensere for energien som trengs i produksjonen? Ikke på noe vis. Hvis vi ser for oss en lastebil som kjører 300 mil fra Spania med 30 tonn salat for å konkurrere med hydroponisk salat dyrket i Oslo, vinner lastebilen. Any day.

Dagens lastebiler bruker 4,5 liter diesel på mila, eller 1350 liter på turen opp fra Spania. For hvert kilo salat på lasteplanet vil det være i underkant av en halv kilowattime. En femtiendedel av Oslo-salaten.

Vil ikke mette oslofolk

I vår grønne bærekraft-besatte verden er det lett å la fikse ideer og adjektiver føre oss galt av sted. Mye høres bra ut, men når en begynner å se på de kjedelige realfagene bak, så rakner hele konseptet.

Folk må gjerne dyrke mat i kasser rundt om i byen, eller ta turen ut og se hva Bybonden har fått til på Loseter på Sørenga. Men med all mulig respekt, må vi også skjønne at det er ikke dette som metter Oslos 660.000 innbyggere i dag. Og det bør det heller ikke bli i framtida.

PS: Innlegget har tidligere stått på trykk i Nationen