- Jeg har gått barbrodda over Tøyen. Uten et eneste fall. Jeg, en av våre store. En vaskeekte idrettshelt!

De skryter veldig disse veltrenede og velkledde damer og menn som har fulgt i gammel-Nansens fotspor og kryssa Grønland på ski. Smiler pent og nonchalant rett fra isødet på det nye facebookprofilbildet sitt. Vi har alle sett dem.

Men hva er vel det å skryte av i våre dager? Hvilken bragd er nå egentlig det der? Å gå på ski over Grønland?

Jeg derimot, jeg er en idrettshelt. Jeg har kryssa Tøyen med vintersko uten brodder. Da snakker man idrettsprestasjon da. Blankisgåing på nedtråkka fortau i nedoverbakke fortjener hedersstatus som OL-øvelse. Pronto!

Uheldigvis hadde jeg Ponchopledd på meg

Verst var det i Sarsgate. Jeg hadde ikke bedre vett enn at jeg ville nedover mot Jens Bjelkes gate. Nedover... hvor naiv kan man egentlig bli? Nedover??? En fredag midt i nyttårs blankis-sesongen?

Uheldigvis hadde jeg ponchopledd på meg... eller altså segl... i ettertid ser jeg at det ikke var et valg av det lure slaget. Jeg burde ha visst bedre. Det tok ikke mange skritta før jeg faktisk skjønte det selv også. Jeg visste faktisk raskt bedre. Likevel var der forsent. Så altfor, altfor forsent.

Jeg sklei hjelpeløst nedover bakken helt uten målstyring og mening. Med et blikk og en stil som hadde fått Bambi til å se elegant og kontrollert ut der ute på isen. Om man absolutt skal drive med sammenligninger av slikt. Og det gjør vi jo gjerne.

En ide formet seg

Omsider fikk jeg tak i gjerdet ved Botanisk Hage. Der ble jeg stående å vakle en god 5 minutters tid før jeg fikk dratt meg over på tørt land og en ide formet seg i meg.

Om man unngikk de islagte stiene så kunne faktisk omveien gjennom Botanisk hage være løsningen her.

Visstnok var snøen utenfor stiene dekket med hundeskit så langt øyet kunne se, men hva gjør vel litt hundeskit om man kunne komme seg til Jens Bjelkes gate med to intakte lårhalser?

Is-distrahert tok jeg på nytt fatt på Sarsgate

Som tenkt, så gjort. Jeg snek meg grasiøst gjennom Botanisk hage mens jeg lata som om jeg selvfølgelig bare var der på nytelsestur, jeg også, og at jeg ikke var en simpel fortausgjenger på flukt fra blankis. Den som nå bare hadde visst hvor utgangene lå?

Ukrainske Anna (18) kom til Oslo i mars. Nå lager hun musikk med budskap om håp til sitt hjemland, med hjelp fra oslorapper Linda Vidala

Jeg gikk langt om lenge og lenger enn langt og tilslutt så fant jeg faktisk døren. Distrahert av nye mengder blankis forstod jeg ikke hva som var att og hva som var frem, og slik tok jeg på nytt fatt på Sarsgate.

Denne gangen fra motsatt ende. Og det var ikke før jeg nok engang hadde gått både langt og lengre enn langt at jeg forstod at målet for turen nå igjen lå langt, langt bak meg. Nedover bakken.

Att og frem er like langt og om blankis er innvolvert så kan du være nokså sikker på at det minst er dobbelt så langt som det igjen også, men jeg stod han av. Jeg gjorde det. Jeg stod!

Hvor var hornmusikken?

For å gjøre en lang historie kort så basket jeg rundt der et par timers tid før alle ærend var fullført og jeg faktisk hadde gått broddeløs over Tøyen ... uten et eneste fall.

Det var ingen blomster eller gratulasjoner å få da jeg krysset mållinjen og fortumlet kunne vagle inn på første og beste t-bane, selv om få ting hadde vært mer fortjent. Hornmusikk, seierspall og horder av blomsterbuketter hadde vært på sin plass.

Men det gjør ingenting at det foregikk i stillhet. I dypet av mitt hjerte vet jeg det likevel. Jeg er en idrettshelt! En av de store!!! Jeg har gått barbrodda over Tøyen. Uten et eneste fall.

Jeg, - en av de virkelig, virkelig store!