DEBATT
– Ansiktet vrenger seg i en tilgjort forskrekket grimase av frykt og skam, men som også veldig hardt prøver å uttrykke en slags unnskyldning.
Foto: Kjersti Opstad og privat
– Ubetenksomt utbryter hun, "fy faen, jævla svart..." Hun stopper tvert, som om hun selv er sjokkert over ordet
Det man i dag omtaler som woke, har sakte men sikkert gjort noe med bevisstheten vår. Det som tidligere var greit å si, men ikke like greit å høre for oss som ble omtalt og tiltalt, er ikke greit å si lenger, og det har folk faktisk begynt å forstå.
Jeg sitter langs vinduet på T-banen, første seterekke i første vogn, som er den faste plassen min når jeg reiser til Tøyen, med linje 5.
På seterekkene på andre siden av midtgangen, også ved vinduet, sitter to veldig kule venninner som ser ut som de kan være i midten av 50-årene, med både stil, sosiolekt og sveis tatt rett ut av Stovner og Vestli på 90-tallet.
De var garantert superkule den gangen, men de er fremdeles kule og usedvanlig tøffe i trynet, der de alterert prater høyt og med stor innlevelse, som om T-banen var den lokale puben på Vestli.
Selv har jeg aldri satt mine bein på Rudolf pub, men jeg åpnet fasten med den pakistanske eieren en gang, og det må da telle for noe.
Nittitalls-nostalgi
For en som var tenåring i Groruddalen på 90-tallet, bringer scenen som utspiller seg denne formiddagen på linje 5, litt kjærkommen nostalgi. Dog, avbrutt av små stikk av irritasjonen, når den livlige praten blir unødvendig støyende.
Det siste må vel være et tegn på at undertegnede selv begynner å nærme seg disse damene i alder.
Venninnene prater uavbrutt på ut- og innpust, høyt og lavt og i munnen på hverandre, og idet jeg tenker muntert at det er bra at det bare er oss tre i vognen, skimter jeg i øyekroken en av venninnene som gjennom praten stirrer på en telefonskjerm.
Jævla svart...
Ubetenksomt utbryter hun, "fy faen, jævla svart..."Hun stopper tvert, som om hun selv er sjokkert over ordet som var i ferd med å ramle ut av munnen hennes, hodet vendes raskt i min retning, ansiktet vrengt i en tilgjort forskrekket grimase av frykt og skam, men som også veldig hardt prøver å uttrykke en slags unnskyldning.
Jeg vet selvfølgelig ikke hva utbruddet skyldes. En kjæreste, en eks, en nyhetsartikkel eller om hun bare kom i kontakt med sin indre nordlending.
For ordens skyld serverer jeg likevel en mild utgave av mitt resting boss face, før jeg avvæpner med mitt norskeste smil, dere vet, det med stramme, sammenklemte lepper og et stivt, gledesløst uttrykk.
Ikke lenger like tøffe i trynet utveksler venninnene raske blikk med store øyne, som glir kjapt over i et livlig nett av dansende smilerynker og rykkene av tilbakeholdt fnising, og i et kort øyeblikk kan jeg se de to tenåringene de en gang var, der de fortsetter samtalen like innlevende, men nå langt mer lavmælt.
Mens jeg sitter der og smiler for meg selv, ankommer T-banen Vollebekk stasjon. Her har de kjedelige industribyggene for hvert år blitt færre, erstattet av minst like kjedelige boligblokker.
Men om vinteren er det likevel varme lys og julepynt i vinduene, og om sommeren dukker parasoller og grønne planter opp i verandaene, som sopp og mose på disse menneskeskapte bergene.
Folk har faktisk begynt å forstå...
Og der og da, mens T-banen bringer oss ut av Groruddalen, er det spesielt to tanker som gjør sitt inntog og beslutter å bruke hodet mitt som holdeplass resten av turen.
Det ene er hvordan det man i dag omtaler som woke, sakte men sikkert har gjort noe med bevisstheten vår. Det som tidligere var greit å si, men ikke like greit å høre for oss som ble omtalt og tiltalt, er ikke greit å si lenger, og det har folk faktisk begynt å forstå.
Det andre er litt mer personlig. Jeg er en forholdsvis lyshudet pakistaner, og kan under de fleste omstendigheter neppe forveksles med en svart person.
Men denne episoden, og mange, mange andre opp gjennom årene, gjør at jeg sitter med en uggen følelse av at i den kollektive underbevisstheten til en stor andel majoritetsnordmenn, vil jeg kanskje alltid være en svarting.
Svarting på linje 5
Men når sant skal sies, selv om det siste er en trist tanke, så kan jeg ikke få meg selv til å klage. Nå har vi vært her i Norge omtrent like lenge som de to venninnene har levd.
Vi har gravlagt foreldre, sett barnebarn vokse opp og når tiden endelig kommer, vil vi selv bli gravlagt i norsk jord og med tiden bli næring til Norges fauna og flora, og slik bokstavelig talt bli en del av Norge.
Dessuten, når den tidligere kolonimakten Storbritannia, konservativt anlagt, bundet av tradisjoner og stolt av sin imperialistiske fortid, nå kan skilte med regjeringssjefer med indisk og pakistansk bakgrunn, skal man ikke se bort ifra at Norges fremtidige regjeringssjef, kanskje til og med i min levetid, kan bli en svarting på linje 5.
God påske!
