Randis og Monicas barn har vokst opp i en bydel uten kommunale tilbud: — Fyll Veterinærhøgskolen med tilbud nå, ber de

For en drøy uke siden meldte NRK at Oslo kommune er i sluttfasen av forhandlingen med Statsbygg for kjøp av store områder av Veterinærhøgskolens tomt i St. Hanshaugen bydel.

I april regner Eiendoms- og byfornyelsesetaten med å kunne sende over kjøpekontrakt til politisk behandling i byrådet.

De to lengeboende St. Hanshaugen-kvinnene Randi Gavelstad og Monica Boracco har virkelig tro på prosjekt Veterinærhøgskolen, og håper at planene om flerbrukshall og skole blir realisert.

• Les også: – Når du er alene, blir det vanskelig å tenke positivt. Vår tid er nå - korona kids

— Bruk området i plan- og byggefasen

Men de advarer sterkt mot å la hus og grøntområder på tomta bli stående øde og utilgjengelige. Nå krever de en mangfoldig, gjennomtenkt bruk i plan- og byggefasen.

— Transformasjonsarbeidet kommer til å ta mange år og det er lenge til vi kan ta området i bruk som planlagt. Vi må ikke ende opp med en spøkelseslandsby på Adamstuen i mellomtiden, advarer de to innbyggerne.

— Det bør snarest settes ned en arbeidsgruppe som jobber tett med befolkningen i bydelen om bruk av veterinærhøgskolen i transformasjonsperioden. Det er nok av lokale ressurspersoner og aktive velforeninger som mer enn gjerne bidrar, sier Monica.

— At det står hus og lokaler tomme rundt omkring i bydelen er provoserende for alle oss som bor i bydelen og trenger møteplasser og arenaer for kultur. Det må ikke skje på Veterinærhøgskolen også, poengterer Monica.

— Lett å bli isolert her

Randi mener mangelen på samlingssteder og offentlige lokale arenaer er et folkehelseproblem.

— Dersom man ikke har penger til å gå ut og bruke de kommersielle tilbudene, kan man risikere et liv uten å bli kjent med andre i bydelen. Dette er tross alt en storby og det er lett å bli isolert. Det er mange aleneboende her, sier Randi.

Begge er opptatt av at det spesielt i en bydel som St. Hanshaugen, hvor det er mye trangboddhet, er nødvendig å tilby befolkningen steder å møtes.

— Det er et faktum at veldig få beboere i bydel St. Hanshaugen har ekstra rom eller en kjellerstue å tilby ungdommer som har behov for frihet, eller for eksempel litteraturgruppa til pappa som ønsker å sitte innendørs, sier Monica.

Få steder for uformelle møter

— Mange barn deler rom, og veldig få har så store leiligheter at de har et skjermet, uforstyrret sted hvor det kan være mange på en gang. For de fleste er eneste alternativ slik det er i bydelen nå, å møtes utendørs. Det er ikke heldig for noen, særlig ikke for utsatte grupper av ungdom, sier Randi.

For skolebarn på Bolteløkka skole i Eugenies gate har Bollakjelleren vært mulig å leie for en billig penge til bursdager. Men tilknytningen til skolen er obligatorisk, og skolen har ikke kapasitet til å leie ut til utenforstående lag og foreninger.

— Sørg for midlertidig bruk

Monica og Randis konkrete forslag til kommunen er å sørge for midlertidig bruk av bygningene og tomta på Veterinærhøgskolen. Nå har de anledning til å ta igjen det tapte, mener de to.

— Det kan være popp opp bydelshus -, bibliotek -, atelierer-, og kontorplasser med korttidsleie til en billig penge, foreslår Monica.

— Det kan være studioer og atelierer for lokale musikere og kunstnere. I parkområdet på tomta kan man ha midlertidig urbant landbruk, det er en sandvolleyballbane som kan oppgraderes, en grusbane, en liten gymsal og til og med en liten hoppbakke på tomta.

— Det er bare å sette i gang å bruke den nåværende gymsalen på tomta som treningsarena for voksne. Lei den ut billig til yogainstruktører, trim for eldre, hva som helst. Bare ikke la det stå tomt, ber Monica.

Les også:

Vil ha et allbrukshus

Først og fremst ønsker de to seg et moderne bibliotek som et kjernepunkt i et allbrukshus for bydelen, et moderne bydelshus med verksted, utlån av idrettsutstyr, lokaler som man kan leie til både barnebursdager, bryllup og femtiårsdager, møter og seminarer. En flerbrukshall hvor St. Hanshaugen IL kunne holdt til, er egentlig en selvfølge etter alle disse årene uten, sier de to.

— Et sted å arrangere fester for storfamilien, den utvida vennegjengen, lage felles bydels- eler kvartalsmiddager. Et sted som kan være et nav i lokalmiljøet, et miljø veldig mange trenger og kunne komme å være en del av.

Randi mener det ville være viktig for mange å kunne møtes på tvers av alder og sosiale skillelinjer, og være i aktivitet sammen med andre i bydelen.

— Det kan være sykkelreparasjon, byttemarked, et verksted med utlånsverktøy og plass til å snekre, sier Randi.

Tok tid før hun skjønte hvor lite tilbudet var

Hun forteller at det på et punkt overrasket henne hvor lite tilbudet u bydelen faktisk var.

— Jeg har bodd på St. Hanshaugen siden mitt eldste barn var fem, og derfor har jeg ikke noen særlig kjennskap til tilbudene i andre bydeler. Det tok tid før jeg skjønte at tilbudet til barn var, og fremdeles er, spesielt mye dårligere i denne bydelen enn i alle andre like sentrumsnære bydeler, sier Randi Gavelstad.

Hun har opp gjennom årene sendt barnet sitt avgårde på aktiviteter til steder ganske langt fra Bislett. Datteren har spilt håndball i Korsvoll med trening i Nydalen og fotball på Frigg-feltet på Majorstua. Frigg-laget ble oppløst fordi klubben ikke satset nok på jentefotball den gangen, forteller Randi, og da ble laget overført til Heming, som nærmeste klubb. Hemingbanen ligger cirka tre kvarters reisevei med kollektivtransport fra Bislett, så det ble for langt og ikke praktisk gjennomførbart uten bil.

Takker lokale ildjseler

Monica har også erfart hvor tilfeldig og ustabilt tilbudet til barn har vært.

— Vi kan takke lokale ildsjeler for det vi har av barne- og ungdomstilbud i bydelen, mener Monica.

— Bislet Fotball ble startet av en liten gjeng pappaer som ville at barnas venner fra barnehagen skulle ha et tilbud i nærheten og trene med venner de kjente. Og de to korene våre, Bolteløkka jentekor og Bislett guttekor, er startet og blir drevet av foreldre, poengterer hun.

Korene hun nevner låner til vanlig lokaler av Fagerborg kirke til øvingene sine.

Monica trekker også fram korpset som et eksempel på at noen få ildsjeler jobber knallhardt for å opprettholde et musikktilbud.

— En forsømt bydel

— St. Hanshaugen er en fullstendig forsømt bydel når det gjelder aktiviteter for barn og unge. Det er helt utrolig at en bydel som er så stor, så sammensatt, så heterogen og så sentral, ikke holder seg med verken kultur- eller sportsarenaer. I tillegg står vi helt uten ikke-kommersielle møteplasser og aktivitetstilbud for det brede lag av befolkningen i alle aldre. Man tror hele tiden at nå skal det skje ting, men så gjør det ikke det, sier Monica.

Også hun har sendt barna sine til andre bydeler for helt vanlige fritidsaktiviteter

— Har man ikke bil, er man nødt til å følge småbarna på trikk og buss til bydeler lenger unna sentrum for aktiviteter som håndball, fotball, tennis og ishockey. Naturisbanen Bayern er det eneste skøytetilbudet barn og unge i bydelen har, sier Monica.

— Vår bydel har vært salderingspost

Begge to kjenner til beboergrupper og ildsjeler som har presset på for å få ting til å skje. Begge kjenner også mennesker som har gitt opp etter en stund.

— Vi opplever at vår bydel har vært en salderingspost i runde etter runde. Nå når vi mistet Deichmanske hovedbibliotek, som tross alt lå tett til grensen vår i sentrum, er det jo nesten parodisk. Det er to kilometer til nærmeste bibliotek, og vi er 38.945 innbyggere.

Ser man bort fra de store byene i Norge og bykommunene langs kysten av Sør-Norge, som Fredrikstad med 82 385 innbyggere, er St. Hanshaugen i likhet med alle bydelene i Oslo på størrelse med store, norske kommuner som for eksempel Porsgrunn, Moss, Gjøvik og Bodø. Moss har to bibliotek, det største (Moss) er samlokalisert med en kino og er på tre etasjer og 1800 kvadratmeter.

— Ingen steder til organisert samvær

Begge to har reflektert grundig over hva det gjør med en bydel og menneskene i den å ikke ha tilgang til ikke-kommersielle, offentlige steder å møtes:

— Det hindrer oss i å oppnå den landsbyfølelsen som Oslos bydeler tradisjonelt har hatt. Vi er større enn de aller fleste norske kommuner, men helt uten fasiliteter som er en selvfølge andre steder, mener de.

Både Randi og Monica har erfaring med at det å møtes for eksempel i en aksjonsgruppe i forkant av offentlige medvirkningsprosesser, er vanskelig.

— Vi er avhengige av kommersielle møteplasser som cafeer og restauranter. Selv de politiske bydelsgruppene har problemer med å finne møtesteder og må leie seg inn på steder eller regne med velvilje fra lokale barer og cafeer. I koronatiden har det vært nesten umulig å finne steder å møtes for organisert samvær, i og med at mange lokale steder har vært stengt i lange perioder, sier Monica.

—Det er helt utrolig, hva gjør et så stort lokalsamfunn når man ikke engang har et lite møtelokale i et lokalt bibliotek å møtes i? spør Monica.

— Mange planer, men lite har skjedd

I Randi og Monicas tid som foreldre har det vært en del planer, men lite har skjedd. Antallet steder å være har i stedet blitt færre.

— De solgte badet vårt på Bislett til og med. Vi var der da barna var små, men så solgte kommunen det i 2005, sier Monica.

— Det er blitt et dyrt og eksklusivt sted, og ikke et sted å ta med barn. Barn er uansett ikke velkomne annet enn på lørdager, forteller hun.

Ombyggingen av et stort hus i Stensparken til ungdomshus skal bøte på mangelen på tilbud til barn og unge. Når huset står ferdig, er Monicas barn for store til å ha glede av det. Randis yngste, derimot, vil nyte godt av tilbudene som kommer der.