DEBATT

Geitemyra matkultursenter for barn, Andreas Viestad (til h.) og Kjersti Eidem Dyrhaug fikk i 2020 besøk av daværende kulturminister Abid Raja (V).

- Geitmyra matkultursenters suksess har vært vond å svelge for enkelte. Det er tydeligvis en agenda bak utspillene mot senteret

— Jeg liker ikke å mistro andre folks hensikter, men i alle angrepene mot Geitmyra matkultursenter er det vanskelig å tolke mange av utspillene som annet enn rene stråmannsargumenter. Det ligger tydeligvis en agenda bak.

Publisert

Jeg har over tid fulgt med fra sidelinjen på de kraftige utfallene og karakteristikkene som Stiftelsen Geitmyra matkultursenter for barn (heretter matkultursenteret) i Tåsenveien har måttet tåle.

Utspillene har kommet i forbindelse med at matkultursenteret ønsker - og har fått kommunale tillatelser til - å reise et kombinert veksthus og undervisningslokale i en liten del av den fantastiske Geitmyra skolehage, som er eid av Oslo kommune.

— Våre barn fortjener bedre

Selve huset er ikke veldig stort, omtrent 180 kvadratmeter i et hjørne av på det 40.000 kvadratmeter store området. Angrepene har kommet fra en litt diffus gruppe av støttespillere til Geitmyra skolehage (Skolehagen) og en gruppe med tilgang til parsellhage på området.

Barna våre fortjener bedre. Skolehagen fortjener mer aktivitet. Mat, kultur og biologi er avgjørende for oss. Dette er det ikke lett å se eller oppleve for barn og unge midt i storbyen.

I en heksegryte av moderne liv, asfalt og smarttelefoni, og med helt nye og mer avanserte sosiale mekanismer, kan det ikke sies tydelig nok hvor betydningsfullt det er å gi barn og unge et innblikk i hvor gulroten kommer fra.

— Møtt med kjetting og hengelås

Dette har Geitmyra skolehage drevet med i snart 120 år, og skal sammen med de mange tusen lærerne som har engasjert seg, ha stor ære for. Skolehagen har beskyttet et viktig område av Oslo by, en vital grønn oase midt mellom sterkt trafikkert veier.

Siden 2011 har Stiftelsen Geitmyra matkultursenter for barn, gitt dette arbeidet en kraftig boost, og jeg vil påstå gjort en innsats som knapt kan overvurderes, for våre etterkommeres livskvalitet og livsdugelighet som voksne.

Av en eller annen grunn har denne suksessen vært vond å svelge for andre. For en som selv lever og ånder for at store og små skal få en større forståelse for opphavet til maten vi spiser er det forstemmende å se motstanden mot å gjøre byen grønnere.

Sist jeg forsøkte å ta turen gjennom Skolehagen ble jeg møtt med kjetting og hengelås, og jeg ble oppriktig lei meg. Området framstår nå som slett ikke særlig tilgjengelig, nei, nærmest det motsatte, som en lukket og avsondret park for «innvidde».

— Et levende sted for barn og unge

Det kan se ut som om kreftene som mener seg å beskytte Skolehagen og denne grønne matparken, nå tar oppgaven litt for alvorlig. I hvert fall om vi tolker hva ytringene fra den kanten går i.

Et argument er at private organisasjoner ikke bør kunne ta seg til rette på kommunal eiendom som er tiltenkt allmennheten. Det argumentet er gyldig, men hvis man slår en ikke-kommersiell stiftelse i hartkorn med private boligentreprenører eller kommersielle interesser, er man på ville veier.

Stiftelsen Geitmyra matkultursenter for barns virksomhet går rett inn i kjernen av hva en skolehage skal inneholde. Det planlagte veksthuset skal tilby i et levende og tilgjengelig sted for barn og unge, i aktiv deltakelse i alle ledd av det å lage mat, fra dyrking til koking og spising.

— Bare spør barna!

Jeg liker ikke å mistro andre folks hensikter, men i denne saken er det vanskelig å tolke mange av utspillene som rene stråmannsargumenter: Det er tydeligvis en annen agende bak utspillene om å beskytte byens grønne lunger.

Argumenter om at «egosentriske hipstere» som «beriker seg på fellesskapets ressurser» og som «grisker til seg av byens grøntområder» skyter så til de grader over mål, og fortjener å bli kontant tilbakevist:

Stiftelsen er en arbeidsplass med et helt spesielt faglig sterkt miljø, med like moderate lønnskostnader og et ekte engasjement for lokalmiljøet og barna som bor i det.

Ingen er vel uenige i at Oslo trenger hver eneste kvadratmeter med park og grøntarealer som byens alle innbyggere allerede disponerer. Ikke mindre viktig er utformingen og innholdet av parkene, og hvilken formidling de har potensiale for å tilby.

Stiftelsen Geitmyra matkultursenter for barn har blitt en kulturbærer i seg selv, og bør ikke holdes tilbake av vikarierende motiver. Bare spør barna!

* Debattskribenten har ingen posisjon i Stiftelsen Geitmyra matkultursenter for barn, men har tidligere vært undervisningsvikar og kursholder ved senteret.

Powered by Labrador CMS