DEBATT
Da Sarah Gaulin ble vitne til et voldelig oppgjør på Hauketo stasjon, endte det med at hun selv følte seg truet.
Foto: Privat
– Kanskje vold og steinkasting er vanlig for noen, men hvis ingen ringer politiet, kan det neste være skyting
Jeg pleide ikke å være redd for å ringe politiet, men det ble jeg etter en voldshendelse i går. Rundt halv fire-tiden skulle jeg ta toget fra Hauketo til et møte i byen, da denne hendelsen oppstår.
Jeg legger merke til noen ungdommer som tar opp mobilen og er
klare til å filme noe. Det er som om de vet at nå vil det smelle.
Plutselig begynner noen ungdommer å slåss. Det er flere
ungdommer mot én. Noen prøver å rope at de skal slutte, men da roper andre at
ingen skal blande seg inn. Alle andre trekker seg unna.
Jeg ber folk om å ringe politiet og får kjeft tilbake.
Slåssingen eskalerer og blir verre, uten at folk bryr seg. Noen få prøver å
blande seg, men når ungdommene blir voldelige, så trekker de seg vekk. Nesten
som om dette er normalt og vi skal la de slåss i fred.
Steiner som kan skade
Selv når de holder en gutt og gir han bank, reagerer ikke de
voksne som er til stede. Han som får bank hopper ned på togskinnene og plukker
opp steiner som han kaster mot de andre, uten at noen bryr seg.
Dette er steiner som kan skade hvem som helst, for eksempel
barn er på vei hjem fra skolen. Den andre gangen han gjør dette, vurderer jeg å
ringe politiet, og igjen blir de rundt meg sinte og nesten aggressive fordi jeg
nevner politiet. Som om det skal bli verre av det.
Jeg får ringt, men må gå vekk, så det ikke blir ubehagelig.
Tør ikke blande seg inn
Før jeg ringer, rekker jeg å ta litt bilder og filme
episoden. Mens jeg snakker i telefonen og politiet er på vei, begynner andre
ungdommer å ta bilder og filme meg. Jeg forstår fort at de skal rapportere meg
til dem som sloss.
Jeg skjønner godt at de andre ikke tør å blande seg inn når
de kan bli utlevert til dem som sloss og kastet steiner midt blant folk på lyse
dagen.
Det blir såpass ubehagelig å ha kameraer rettet mot meg, at
jeg setter meg inn i politibilen. Det føles ubehagelig at jeg er den eneste som
snakker med politiet, selv om mange så hendelsen. Jeg tør ikke ta buss eller
tog videre, for plutselig kan jeg sitte på toget med de som ikke ville at jeg
skulle ringe politiet. Jeg orker ikke å sette meg i unødig fare.
Jeg blir heldigvis kjørt dit jeg skal. Men episoden er ekkel
og viser hvor feil utviklingen har blitt i Oslo. Alt dette kaoset bare fordi
jeg «turte» å ringe politiet.
Ikke stakkarslige ofre
Kanskje vold og steinkasting er vanlig for noen, men hvis
ingen ringer politiet, kan det neste være skyting eller det vi ser i Sverige (det
var jo også en skyteepisode i bydelen senere på natta som jeg håper ikke har
sammenheng med det som skjedde tidligere på dagen).
Det skal være nulltoleranse mot vold, uansett hvor det skjer
og når det skjer. Nå må vi slutte å snakke om gjengkriminalitet, som om de
kriminelle er stakkarslige ofre. Vi kan ikke alltid pakke dette inn i
sosioøkonomiske årsaker. Dette skjer på vakten til politikere som snakker sånn
at volden er blitt verre.