DEBATT
Jeg finner det kort og godt ironisk at det av ulike årsaker har blitt stadig farligere å være myk trafikant under det grønne skiftet, sier Thomas Henden.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB og Privat
– Lofsrudveien på Mortensrud har i lengre tid opplevdes som en unødig risikabel vei å trafikkere
Inntrykk mitt er at vi i Oslo sør ikke alltid blir prioritert. I morges var flere avganger på linje 3 innstilt midt i rushtida, og vi på Bjørndal sliter som vanlig med framkommeligheten vinterstid.
Innbyggerne på Mortensrud har måttet finne seg i store
byggearbeider i flere år, noe som betyr at Lofsrudveien ikke har noe fortau. Fotgjengere
må gå en omvei som ikke er lett å finne for personer som ikke er lokalkjente,
og før jul skjedde det altså en ulykke.
Hvor lenge til må vi vente på at Lofsrudveien igjen skal bli
en normal og sikker vei med fortau og lysregulerte fotgjengeroverganger etter
nyeste standard?
Stressede og slitne bussførere
Vi har jo også nå erfart at risikoen i trafikken øker med
mye skjermbruk blant bilistene. Og så er det bussene da, som har for dårlige
kjøreegenskaper etter norske forhold.
Hvis bussene setter seg fast om vinteren, så vel som på vått
føre på sommeren, må det bety dårlige bremseegenskaper og definitivt stressede
bussførere, som også kan bli slitne og uoppmerksomme.
Hva som skjedde i den aktuelle ulykken er ukjent, men stor
busstrafikk utgjør generelt en nokså stor risiko fra de nye bussene på grunn av
deres dårlige kjøreegenskaper. Kombinert med dårlig kollisjonssikkerhet, kan
man lett for seg at førerne blir stresset på grunn av en dårlig og farlig
arbeidsplass.
Tar lang tid
En kan få inntrykk av at bygging eller utbedring av
infrastruktur i dette landet tar like lang tid som bygging av pyramidene, og
ikke blir det alltid så bra heller. For eksempel har Oslo gått bort fra å bygge
sykkelbane i forskjellig nivå på bilvei og fortau, noe som ville vært tryggere
både for syklister og fotgjengere.
Mange steder ender man opp med å sykle på fortauet, typisk når
sykkelbanen (den røde asfalten) ikke en gang er merket med stripe. Noen steder
har man til og med gått bort fra den røde asfalten, men ingenting av dette synes
når det er snø på veien.
Stor risiko
Tilbake til Lofsrudveien, de første gangene det var aktuelt
for meg å passere med sykkel på Mortensrud, fant jeg ikke helt ut av denne
omveien som er laget for myke trafikanter og som går gjennom et boligområde.
Veien tar en brå sving her og der, og jeg vil tro det er en stor risiko for at
noen tar sjansen på å gå i kjørebanen i stedet for den lange veien rundt.
Det er også en slik situasjon ved Bjørnholt skole, der
skoleungdommer velger å krysse veien på et farlig punkt i stedet for å gå en
tryggere, og tross alt, liten omvei i fotgjengerundergangen.
Her burde løsningene som er valgt på stedet revurderes. Det
er ikke plass for å hoppe til siden, om noen går der hvor det ikke er meningen
de skal gå. Fartsgrensen i Slimeveien burde også vært 40, ikke 50 km/t.
Stadig farligere å være myk
Jeg finner det kort og godt ironisk at det av ulike årsaker
har blitt stadig farligere å være myk trafikant under det grønne skiftet, mens det
med kollektivtrafikk, som ikke fungerer om vinteren, er stadig mer fristende å
kjøre bil. Noe som i sin tur øker risikoen for alvorlige ulykker.
Men også myke trafikanter er blitt uoppmerksomme, og nesten
ingen bruker refleks. Stort sett bruker folk mørke klær, og også fotgjengere er
distrahert av telefonen sin.