DEBATT

Even Skyrud (t.h.) er mye ute og snakker med magasinselgerne i Erlik Oslo. Bildet er tatt i fjor.
Even Skyrud (t.h.) er mye ute og snakker med magasinselgerne i Erlik Oslo. Bildet er tatt i fjor.

– Nei til dugnad!

For tredje gang på under ett år er Erlik Oslos lokaler i Skippergata stengt, og Erlik-selgerne står igjen uten mulighet til arbeid og inntekt. — Nå kan du dra på hytta igjen, stråler ministeren. Det er en hån mot så mange av oss, freser Erlik-selger Gina.

Publisert

– Jeg spyr hvis jeg hører ordet dugnad en gang til, sier Gina i telefonen. Hun har akkurat lest på nyhetene om AP-toppene som beklager nachspiel etter landsmøtemiddag. Gina selger til vanlig =Oslo på Sandvika Storsenter, men nå har hun vært hjemme i leiligheten sin på Holmlia siden jul.

Den eneste gangen hun har våget seg ut var for å bli vaksinert, for fem dager siden. Hun sier: – Dette er de samme folka som sier vi alle må bidra. Være med på såkalt dugnad.

«Dugnad er et felles utført, ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, (for eksempel vårrydding i et borettslag, oppføring av en låve, en båtstø, en kai eller en lekeplass), som nabohjelp i forskjellige situasjoner, men noen ganger også på regionalt eller nasjonalt plan (….) Sannsynligvis lever dugnadskulturen videre så lenge deltakerne profiterer mer fra fellesproduktet og interaksjonene de skaper enn de investerer av arbeidskraft».

Vært innestengt siden jul

Definisjonen er hentet fra Wikipedia, og den er god. Jeg er vokst opp med dugnad.

Dette særnorske fenomenet, har det siste året fått en helt ny betydning. Ja, jeg kan fortsatt bli litt rørt av å se 81 år gamle Turid stå å rake gammelt løv og kvist når vi i borettslaget her på Lambertseter møtes for å gjøre den vesle «bygda vår» klar for sommeren.

Jeg tenker på Turid og naboene som står og lener seg på river og spader mens de skravler seg gjennom de tre timene den årlige dugnaden varer, mens Gina fortsetter oppgitt i andre enden:

– Jeg føler ikke at jeg har vært med på noen dugnad og heller ikke at det har vært noen dugnad.

Hun forteller at selv om hun nå er vaksinert, så har hun fortsatt angst for å gå ut døra. Frykten og isolasjonen har gjort det nærmest til en permanent tilstand.

Janne er en av mange Erlik-selgere som baserer seg på inntektene hun får fra magasinsalget. Her fra julen 2020.
Janne er en av mange Erlik-selgere som baserer seg på inntektene hun får fra magasinsalget. Her fra julen 2020.

Ikke deres ansvar

Det må sies at oppmøtet på dugnaden i borettslaget ikke er helt på samme nivå som da jeg vokste opp i samme drabantby på 70- og 80-tallet. Noen, særlig de yngste, kjenner ikke en gang til konseptet. Andre mener at det å plukke søppel, plante blomster og rake plener ikke er deres ansvar.

De betaler jo husleie nettopp for at vaktmesteren og styret i borettslaget skal ta seg av slikt. Andre skulle gjerne deltatt, men har ikke helse eller krefter til det. Utenfor noen av oppgangene står det kun en ensom sjel og koster vekk grus etter vinteren. Noen steder har ingen møtt i det hele tatt.

Ikke verdt innsatsen

Hvis én av ti stiller opp denne ene dagen de bes pent om å stille opp, hva skjer hvis du ber den samme gjengen stille på dugnad hver eneste dag i over et år? Er dugnad riktig ord å bruke på de ofrene vi har gjort siden 12. mars i fjor? Jeg tror ikke det.

Jeg gjentar fra Wikipedias definisjon av begrepet: «Sannsynligvis lever dugnadskulturen videre så lenge deltakerne profiterer mer fra fellesproduktet og interaksjonene de skaper enn de investerer av arbeidskraft.»

Hvis du legger dette til grunn, mener tusener at det å ofre jobben, friheten og sin mentale helse er verdt det for et større mål: å stoppe smittespredningen. Gina mener det hadde vært verdt det, men at man aldri skulle vært gjort som en dugnad.

Hvorfor skal jeg leve som fange?

– De fleste skjønner at man må holde avstand og ta hensyn. Problemet er at fordi det skal være en dugnad, får det stort sett ingen konsekvenser hvis du ikke bryr deg. For dugnad er frivillig.

Hvorfor ikke bare straffe dem som ikke tar hensyn? Som ødelegger for alle oss andre? Hvorfor skal du få bot for å gå på fest, men ikke for å stå tjue centimeter fra meg på t-banen uten munnbind og snakke med en kompis?

Hvorfor skal jeg leve som fange i et år, fordi folks ferie er viktigere enn alt annet, spør Gina, og understreker at hun selv både overholder og støtter det som er innført av tiltak.

Magasinselgerne i Erlik Oslo fikk heldigvis anledning til å selge fjorårets julebok, som er så viktig for inntekten deres. Men nå er salgslokalet til organisasjonen nok engang koronastengt, og det begynner å tære på både tålmodigheten og kreftene.
Magasinselgerne i Erlik Oslo fikk heldigvis anledning til å selge fjorårets julebok, som er så viktig for inntekten deres. Men nå er salgslokalet til organisasjonen nok engang koronastengt, og det begynner å tære på både tålmodigheten og kreftene.

Føler på sorg og sinne

En dugnad er noe vi deltar i frivillig. En nedstenging av jobbene våre og samfunnet er noe som rammer oss. Vi velger ikke frivillig å permittere oss eller legge ned bedriftene vi har bygd opp. Dette er noe som rammer oss, som en bilulykke eller flom.

Vi ser plakatene og overskriftene: «takk for at du bidrar», «sammen skal vi komme oss gjennom dette», «alt blir bra». Men vi føler ikke at vi bidrar. Heller ikke at vi er en del av et større fellesskap som drar lasset sammen og ser målet i det fjerne.

Vi føler bare sorg, sinne, fortvilelse og bitterhet. Bare å skifte bransje, omstille dere litt, sier en minister. Vi har snart på plass gode støtteordninger, sier en annen. Dere var jo ikke akkurat rike før dette heller, sier statsministeren.

Det er et hån

Det siste stemmer ofte for mange av dem som nå utfører «dugnaden». Som så ofte før under en krise, er det de som har minst som mister mest. De som jobbet med noe de brant for, i stedet for noe som var godt betalt. De som ikke hadde faste ansettelser eller oppsparte midler.

I mange land mister disse menneskene ikke bare jobben, men hus og hjem nå. Gina sier at hun anser seg som en av de heldige. Hun har både trygd og et hjem, som hun sier.

Hun er mer bekymret for mange av de andre =Oslo-selgerne. De som var avhengige av å selge gatemagasinet for å komme gjennom dagene. De hjemløse som ikke har et sted å isolere seg:

– Nå kan du dra på hytta igjen, stråler ministeren. Det er en hån mot så mange av oss, freser hun.

Vinner ikke krigen med dugnad

Vi er egentlig litt lei av å snakke dugnad nå Gina og jeg, enige som vi er om at vi ikke er del av en, og at ordet ikke skulle vært tatt i bruk den gang for ganske nøyaktig ett år siden.

For Gina gir det ingen mening å basere tiltak på frivillighet og ikke være beinhard ute blant folk, så lenge det forlenger det beinharde livet hjemme hos henne og så mange andre.

For Gina er det som om statens ene hånd forsiktig klyper i kinnet på dem som trenger en knyttneve, mens den andre hånda dytter dem som kunne trenge at den var utstrakt, utfor stupet. Før vi må legge på sier hun:

– Folk må skjønne at vi er i en krig, og du vinner ikke en krig med dugnad. Den trenger vi når krigen er over.

Ønsker du å hjelpe magasinselgerne i Erlik Oslo under nedstengningen?

Under nedstengingen kan de som ønsker å hjelpe til betale en valgfri sum for å lese saker som publiseres på erlik.no. Alle inntekter går til å gi selgerne en ekstra god start når de kommer tilbake på jobb, forhåpentligvis veldig snart. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Denne teksten er tidligere publisert på sidene til erlik.

Powered by Labrador CMS