Nasjonalmuseet høster kritikk for Fredriksen-søstrenes kommende utstilling: – Ikke akkurat visjonært

I 2019 lanserte Nasjonalmuseet en avtale med Fredriksen Family Art Company, representert ved tvillingsøstrene Kathrine og Cecilie Astrup Fredriksen. Samarbeidet fikk hard kritikk av bransjeorganisasjoner og andre, tunge aktører i kunstfeltet.

5. november åpner den første soloutstillingen i den store Lyshallen i Nasjonalmuseet. Den annonseres som den første av fem utstillinger i det som er blitt hetende The Fredriksen Commissions.

• Les også: Oslokirken forfaller. Kirkebyggene er fulle av fukt og sopp. Gamle takmalerier flasser, takstein faller ned

Er glad for samarbeidet

— Vi er glade for at Fredriksen Commissions gjør det mulig å supplere presentasjonen vår med samtidskunstnere som skaper stedsspesifikke utstillinger i verdensklasse, sier Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo i en pressemelding.

Første soloutstiller er den franske konseptkunstneren Laure Prouvost. Hun inntar Lyshallen med utstillingen Above Front Tears Oui Float, som inneholder installasjon, film, lyd, performance, skulpturer, tekstil og tekst.

— Svært problematisk

Ansvarlig redaktør i tidsskriftet Kunstkritikk, Mariann Enge, mener det er grunn til å løfte fram kritikken mot avtalen nå, i forbindelse med åpningen av den første utstillingen Nasjonalmuseet gjør med The Fredriksen Commission-merkelappen.

— Kritikken av dette vil aktualiseres hver gang Nasjonalmuseet gjør et prosjekt med Fredriksen-søstrene, sier hun.

Hun mener The Fredriksen Commissions, som Nasjonalmuseet har kalt utstillingsdelen av samarbeidet, er problematisk fordi det gir et inntrykk av at søstrene har innflytelse på Nasjonalmuseets profil.

— Uansett hvor mye museet nekter for dette, er det inntrykket man sitter igjen med, når det er snakk om et slikt tett samarbeid over lenger tid, sier Enge.

— Koblinger til Putins Russland

Det handler også om hvem Cecilie og Kathrine Fredriksen representerer, og hvor pengene deres kommer fra, mener Kunstkritikk-redaktøren.

— Dette er døtrene til skipsrederen og forretningsmannen John Fredriksen, som eier oljeboringsselskapet Seadrill. Seadrill drev borevirksomhet på oppdrag fra militærjuntaen i Burma i 2010. Fredriksen drev også handel med apartheidstyret i Sør-Afrika og prestestyret i Iran på 1980-tallet, understreker Enge.

Et annet aspekt hun trekker fram er at Fredriksen har skaffet seg kypriotisk statsborgerskap for å slippe å betale skatt til Norge. Dette til tross for at han er Norges rikeste menneske.

— Jeg synes ikke Fredriksens merittliste tyder på at Nasjonalmuseet har veldig sterke etiske krav i valget av samarbeidspartnere.

Etikkversting i 2019

Samme år som avtalen mellom Fredriksen-søstrene og Nasjonalmuseet ble inngått, i 2019, fikk John Fredriksen-selskapet Seadrill øverste plassering på Framtiden i våre henders liste over etikkverstinger. Framtiden i våre hender hadde året før avslørt at Seadrill-riggen West Triton var blitt leid ut til det australske oljeselskapet Twinza Oil, som drev et oljefelt utenfor Burma på oppdrag fra landets militærjunta.

I 2015 mottok John Fredriksen «Order of Friendship», en pris som deles ut av president Vladimir Putin.

Ifølge en artikkel på nettstedet Investigate Europe har oljetankere, registrert på Bermuda og eid av Fredriksens rederi Frontline, ti ganger fraktet kull og råolje fra Russland etter invasjonen ev Ukraina.

I utakt med kunstverdenen

Mariann Enge mener samarbeidet er reaksjonært, også sett i forhold til de tingene som skjer ellers i kunstverdenen.

— Både i USA og i Storbritannia har flere store museer avsluttet sponsoravtaler med etisk problematiske sponsorer etter tydelige protester. Det fremstår ikke akkurat som visjonært å ha denne type samarbeid, hvor museets integritet og troverdighet settes på spill. Jeg tror de etiske kravene til kunstinstitusjonene bare kommer til å øke i tiden fremover, sier Enge.

Kritikk fra flere kanter

Tidligere har museumsorganisasjonene Norsk ICOM og Norges museumsforbund vært svært kritiske til avtalen, som de mener skader Nasjonalmuseets integritet.

Også samtidskunstner Marianne Heske er kritisk. Det samme er tidligere redaktør av Kunstkritikk, Jonas Ekeberg.

I juni 2019 skrev han en kommentar hvor han kalte avtalen «et totalt knefall for Norges rikeste» og hvor han mente «opplegget Nasjonalmuseet har presentert denne uken tyder på en kommende katastrofe.»

— Søstrene har ikke kontroll

Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo har forsvart avtalen, blant annet i et debattinnlegg hos NRK, hvor hun hevder at avtalen ikke gir Fredriksen-søstrene kontroll eller innflytelse over museet. Kathrine og Cecilie Fredriksen har uttalt at debatten har tillagt dem motiver og intensjoner de ikke har.

Avtalen med Fredriksen-søstrene innebærer blant annet at Nasjonalmuseet låner og forvalter tvillingsøstrenes samling av moderne internasjonal kunst i minst ti år. Rederarvingene skal fortsatt eie samlingen.

— Fem utstillinger over ti år vil gjøre det mulig å se store verk av ledende internasjonale kunstnere. Hver kunstner vil bli invitert til å lage et verk eller en installasjon for Lyshallen, skriver Nasjonalmuseet i en pressemelding.

Eget rom til minne om moren

Nasjonalmuseet har etablert et eget rom for visning av kunstverk fra The Fredriksen Family Collection. Rommet er dedisert til Inger Katharina Astrup Fredriksen (1950–2006), informerer Nasjonalmuseet på nettsidene sine.

— Dette er en levende samling, som fortsatt vokser med flere nye innkjøp. I Søylerommet vil det med tiden komme nye verk inn, mens andre vil gå ut. Det blir også levende kunst og aktiviteter for besøkende i selve rommet, skriver Nasjonalmuseet.