- Bydelspolitikerne fremstår mer og mer som gallionsfigurer med ansvar, men liten reell makt, sier skribenten. Foto: Olav Helland
- Bydelspolitikerne fremstår mer og mer som gallionsfigurer med ansvar, men liten reell makt, sier skribenten. Foto: Olav Helland

– Makt og avmakt i bydelsøkonomien. Det er på tide med et bydelsopprør

Når lokalpolitikerne får mindre makt, får alle innbyggerne i bydelen mindre makt. Det er litt av en julegave å gi til byens innbyggere. Vi bydelspolitikere fremstår mer og mer som en slags gallionsfigurer.

Publisert Sist oppdatert

Den 12. desember behandles budsjettet i bydelen min. Som nyvalgt bydelsutvalgsmedlem, med lite erfaring fra politikken, har jeg vært spent og nervøs over å skulle være med og bestemme i bydelen min. Det er en stor ære og tillitserklæring å være folkevalgt, tenkte jeg.

Jeg merket raskt at det var store forventninger også til hva vi kunne få til som lokalpolitikere på bydelsnivå. Den felles erklæringen som MDG, Arbeiderpartiet, SV og Rødt skrev sammen, ble tolket og analysert.

Hadde vi gitt opp kampen om å få i gang Sagene Folkebad? Hadde vi mistet bakkekontakten med høytflyvende visjoner om litteraturfestival og 6-timersdag og glemt virkeligheten og det folk trenger eller sliter med i hverdagen?

- Hadde vi politikere gitt opp kampen for Sagene folkebad? Nei, men pengene til å satse smerter. Foto: Gunn Pound
- Hadde vi politikere gitt opp kampen for Sagene folkebad? Nei, men pengene til å satse smerter. Foto: Gunn Pound

Tøff virkelighet

Svaret er nei – ingen av oss i det rødgrønne samarbeidet her har glemt det. Derfor har det vært litt vondt å gå fra visjonene for bydelen til å ta inn over seg virkeligheten som man kan lese mellom linjene hvis man leser budsjettforslaget for Sagene bydel.

Ikke misforstå – jeg klager ikke over å være folkevalgt, det er et privilegium. Men bydelene rammes hardt i år av kutt, og det tøffeste kuttet skjer i min bydel.

Kombinasjonen av endringer i kriteriene for tildeling, befolkningsvekst, demografiske endringer og «ostehøvelkutt», som er ment å føre til effektivisering i bydelene, gjør at bydelen i høst fikk den sjokkerende beskjeden om at vi hadde et «omstillingsbehov» på 65 millioner.

Omstilling er en annen måte å si behov for kutt på. Etter at administrasjonen hadde trukket fra alle sparepengene til bydelen og snudd alle steiner, var tallet nede i 51 millioner kroner. For en bydel med et totalt budsjett på 1,6 milliarder høres det kanskje ikke mye ut, men det er mye i en stram bydelsøkonomi.

Når administrasjonen, som formulerer seg veldig nøkternt, snakker om et budsjett med «svært høy risiko», er det grunn til å bli litt svett.

Bestemmer over promille

Det er oss folkevalgte i bydelen innbyggerne ser til når de tenker på hvem som har makten i bydelen. Men i realiteten har de rødgrønne samarbeidspartiene sittet og forhandlet om noen promille, altså noen tusendedeler av budsjettet.

En stor del av dette handlet om å reversere kutt administrasjonen hadde foreslått. 900.000 koster det for eksempel å hindre at bestemor må betale en egenandel på 250 kroner i måneden for å ha trygghetsalarm. Det hadde vært et både smålig og usosialt kutt, men det er et sted det går an å kutte, derfor var det foreslått.

Vi har tatt tilbake igjen pengene som har gått til ungdomstiltak, sommerjobb og lærlingeplasser for ungdom og reversert en del av de tøffe kuttene til frivilligheten i bydelen. Kutt her kunne fått dramatiske ringvirkninger i en bydel med mye fattigdom og sosiale problemer.

Lite har gått til nye satsinger. Det lille handlingsrommet vi har hatt, er brukt til å jobbe for å utjevne forskjeller, satse på sosiale tiltak og miljø. Vi har tro på at disse små tiltakene betyr mye for trivselen i bydelen.

Men til syvende og sist er det en del symbolpolitikk. Makten vår som bydelspolitikere er sterkt overvurdert.

Budsjett på linje med Operaens

Et budsjett på 1,6 milliarder kroner høres kanskje mye ut. Sagene bydel har 43.000 innbyggere – flere enn en by som Bodø, pakket sammen på et lite geografisk område.

Til sammenligning er budsjettet bare litt over det dobbelte av budsjettet til Operaen. I motsetning til operaen kan bydelen hverken få store inntekter på egen hånd, eie eller investere noe, men må leie og kjøpe dyre tjenester fra forskjellige etater i byen.

Pengene skal strekke til å kunne drive en folkerik bydel, med alle sine parker, sykehjem, barnehager, helsestasjoner og mottakere av forskjellige tjenester og støtte fra NAV. Bydelsadministrasjonen har måttet gamble med få sykehjemsplasser og at vi får ned sykefraværet i både hjemmetjenesten og barnehagene, samtidig som disse får kuttet stort i midlene som skal gå til vikarer.

De ansatte i barnehager og sykehjem får stadig mindre vikarbudsjetter å rutte med som en følge av kuttene i bydelsbudsjettet. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
De ansatte i barnehager og sykehjem får stadig mindre vikarbudsjetter å rutte med som en følge av kuttene i bydelsbudsjettet. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Det er nok vanskelig for en barnehagelærer eller hjelpepleier å se for seg hvor det skal kuttes og bli mer effektivt nå, samtidig som forholdene skal bli så mye bedre at sykefraværet går ned. Vi får håpe at administrasjonen får det til. Hvis ikke blir det en budsjettsmell som blir med oss til neste år, hvor det venter nye ostehøvelkutt.

På tide med bydelsopprør

Hvis man ser på de samlede bevilgningene til bydelene, er det slående hvor lite dette er, sammenlignet med andre viktige poster.

Akkurat som staten gir stadig mindre til kommunene i forhold til det de faktisk trenger, for å tvinge gjennom effektivisering, er andelen av «budsjettkaka» som går til bydelene også synkende, samtidig som innbyggertallet øker og de blir pålagt nye oppgaver.

Ingen snakker om noe bydelsopprør, men det er på tide. Vår lille bydel har 17 prosent av alle de kommunale boligene i Oslo, mer enn noen annen bydel sett i forhold til innbyggertallet. Vi har store utfordringer når det kommer til for eksempel rus og mange innbyggere med store behov for flere ulike kostnadskrevende tjenester fra bydelen.

Det må satses penger på denne bydelen, ikke kuttes, hvis ikke man vil lage en sosialt tikkende bombe som kan gi store problemer i fremtiden.

Politikere er gallionsfigurer

Vi bydelspolitikere fremstår mer og mer som en slags gallionsfigurer som man kan skyve foran seg. De store avgjørelsene tas på høyere nivå, mens bydelspolitikerne sitter igjen med det formelle ansvaret.

Å underfinansiere bydelene hvert år fordi man tror bydelene kan sløse mindre, er faktisk en mistillitserklæring mot lokaldemokratiet. Å innskrenke handlingsrommet til politikerne, uttrykker mistro til at vi som bor i denne bydelen er de som vet selv best hvor skoen trykker.

Det er vi som møter og kan snakke med folk som bor og jobber her, hver eneste dag. Når lokalpolitikerne får mindre makt, får alle innbyggerne i bydelen mindre makt. Det er litt av en julegave å gi til byens innbyggere.