Roar Grønvold er ansatt som løypekjører og skogsarbeider i bymiljøetaten. Det betyr at han er ute i marka hver eneste arbeidsdag

Plutselig falt skiløperen sammen. Da måtte løypekjører Roar (56) trå til og redde livet til den eldre damen

Daglig kjører Roar Grønvold (56) rundt 90 kilometer med løypemaskinen for å lage gode skiforhold. På gode skidager er titusenvis av skiløpere ute i skiløypene, og Roar har hjulpet mange som har gått seg vill eller blitt skadet i skogen. Han har til og med reddet liv.

Publisert

Dagen i dag begynte før kl 7.00. Det ble en litt uvanlig åpning av dagen for løypekjøreren. Løypemannskapene fant en litt forvirret person i løypa inne ved Tryvann. Han sa han hadde det greit, men personen trodde det var kveld, og kunne ikke si hvor han var på vei, så politiet ble kontaktet.

På en solskinnsdag med rundt null grader i lufta er marka full av skiløpere allerede tidlig på formiddagen. Blant de som passerer Roar Grønvolds løypemaskin er pensjonister og trimmere, skoleelever på skidag eller skilegender som Marit Bjørgen og Therese Johaug.

— Men hvor er Johaugs hund? lurte Roar da de to olympiske mestrene passerte. Ganske riktig, der kom Johaugs hund Jäeger halsende. Det kan ikke bli lange snusepausene når resten av flokken går så fort.

Flotte forhold for skiløping. Uten bymiljøetaten og Roars innsats ville løypa ved Heftyvillaen på Frognerseteren vært steinhard og isete etter mildværet tidligere i uka.

Skogarbeider på sommeren

— Barnehagen på Frognerseteren er på tur ved Tryvann. Alle sammen, fra treåringer og oppover. Det er helt nydelig, sier Grønvold

Roar vokste opp på Kjelsås og akslet Kjelsås sin blå drakt som langrennsløper. Nå bor han på Korsvoll og har vært i den jobben han har nå siden 2007.

Når det ikke er snø, er han skogsarbeider for bymiljøetaten.

— Jeg reparerer klopper, kapper trær og holder stier og skiløyper ved like, forteller han.

Motorsag og høggerbukse er med om vinteren også. Når snøen på trærne blir tung, er det alltids noen trær som knekker, og noen av disse faller over løypene. Dette rydder Roar og de andre løypekjørerne opp i.

Livredningen ved Hegghullet

Det hender løypekjørerne kommer over folk som trenger hjelp. Beinbrudd og kragebeinsbrudd er gjengangere. De får sitte på med løypemaskinen ut av marka. Det har også vært alvorligere tilfeller. Roar forteller:

— Vi var på vei ned fra Frognerseteren til Heggehullet. To kvinner sto ved løypa og ville kjøre etter oss ned, men jeg ba de kjøre foran. Vi holder ikke mer enn ti kilometer ned der. Den yngste kvinna kjørte ned som vanlig, men den eldste falt plutselig.

Hun falt ikke fordi hun var ustødig, men falt plutselig bare sammen. Løypemannskapet ringte 113.

— Vi satte i gang med hjerte- og lungeredning, og vi fikk i gang hjertet igjen. Ambulansen kjørte til Frognerseteren, men derfra kommer du ikke med bil til Heggehullet om vinteren. Da ambulansen kom, satt kvinna i løypemaskinen. Det gikk bra, og jeg ble takket, sier han om hendelsen, som gjorde dypt inntrykk på løypekjøreren.

Så skjedde det igjen. Søppelbilen satt seg fast i skiløypa mellom Tryvann og Bjordammen. Sjåføren fulgte GPS-koordinater han hadde fått fra arbeidsgiver, men bilveien til Marimyr går om Maridalen, ikke Tryvann om vinteren.

Søppelbil i løypa

Denne uka skjedde det igjen. Søppelbilen som skulle til Marimyr fulgte GPS-koordinatene, og havnet i skiløypa innenfor Tryvann. Det skjer nesten hver vinter.

— Det må da være mulig å se at det er skispor, og ikke vei, undrer Grønvold, men han forsvarer søppelkjørerne, som ikke var kjent og som kun fulgte veibeskrivelsen de fikk.

— Flere som så bilen kastet snøballer og spyttet etter den, sier han.

Smil om munnen

Mil etter mil med et smil, var et slagord for noen år siden, og Grønvold ber markas skiløpere ikke glemme det.

— Nesten alle som tar kontakt med oss er blide og hyggelige, men jeg har forstått at det har oppstått gnisninger mellom skigåere og gående når de går uten ski i løypene. Det er viktig for meg å si at vi preparerer for alle. Det er mange som ikke kan gå på ski, kanskje av medisinske grunner, og de må også komme seg ut i frisk luft, sier Grønvold

Følg med på Marka-appen så finner du de nypreparerte løypene, sier Roar

— Da har jeg gjort en dårlig jobb

— Mange skiløpere følger med på Marka-appen. Der kan de se hvilke løyper som er kjørt opp den dagen, og de kan følge med hvor i terrenget vi er med maskinene våre. Vi forstår at de sitter i bilene sine, for eksempel ved Sporten på Frognerseteren, og venter med å gå ut, til vi har passert, og løypene er helt ferske og fine, sier Grønvold.

Grønvold forteller at det er en fordel å være skiløper i tillegg til å være løyperkjører. Skiløpere merker fort om sporet er satt for langt ut til siden, slik at høyrestaven forsvinner ned i grøfta.

— Hvis det blir slik, har jeg gjort en dårlig jobb. Det vil dessuten alltid være en diskusjon om hvor langt nedover i utforkjøringene det bør settes spor. En erfaren skiløper vil gjerne ha spor helt ned, mens en som er uøvet, kan slite med å holde balansen da, sier Grønvold.

Som løypekjører i Oslomarka må en være klar for det meste, fra ambulansekjøring, til trefelling, og veldig mye i mellom.

Ser hare, rev og elg

Nesten alle som møter Roar og løypemaskinen hans stopper og går ut på høyre side av skiløypa. Da må løypekjøreren vinke de over på venstre side.

— Jeg kjører på høyre side, og jeg kan ikke svinge utenom folk som står der. Da vil det bli rare spor. Husk å gå til venstre neste gang, ber han.

I det siste, når snøforholdene har vært gode, så har Grønvold også kjørt opp en del løyper med snøscooter. Dette er løyper for de som liker å tusle innover i spor som ikke er så faste og brede som de som er i lysløypene.

— Spesielt når vi kjører nattestid ser vi en del dyr. Det er mest hare og rev, men også noen ganger elg, sier Grønvold.

Bymiljøetaten lager skiløyper i Østmarka, Lillomarka og Nordmarka, i tillegg til noen steder i byen. Bymiljøetaten har elleve løypemaskiner som preparerer løyper, og løypemaskinen til Roar går hver dag så lenge det er snø.

Powered by Labrador CMS