– Våre refleksjoner rundt taggingen på Tøyenbadet og nulltoleransepolitikken som skulle undertrykke graffitien

I hennes sak om taggingen på Tøyenbadet, fremmer Hilde Lundgaard i Aftenposten en overbevisende sak for større konsultasjon av gatekunst- og graffitiutøvere i utformingen av våre felles offentlige rom.

Offentlig diskurs om gatekunst og graffiti er fortsatt sterkt preget av Oslo kommunes nulltoleransepolitikk. Tidlig på 2000-tallet innførte Oslo en streng nulltoleranse mot alle former for uautorisert kunst, og brukte rundt 80 millioner kroner årlig på fjerning og håndheving.

Røyk fra de lokale badstuene siver inn vinduene til beboerne ved Svartdalen: – Vi er bekymret

Denne politikken kriminaliserte graffitiutøvere, marginaliserte ungdom og fjernet verdifulle kunstneriske bidrag fra byrommene. Lærere ble frarådet å anerkjenne graffiti som kunst og foreldre fikk (fiktive) brev i posten fra myndighetene med erstatningskrav tilsvarende deres barns “andel” av skadeverk.

Stigmatisering

Nulltoleransepolitikken skulle undertrykke graffiti, men resultatet var stigmatisering og en betydelig belastning på offentlige ressurser.

Dette står i kontrast til dagens tilnærming, der kommunens Gatekunsthandlingsplan (2016–2025) har som målsetning å fremheve gatekunst og graffiti som uttrykk for samtidskunst i det offentlige rom.

Nulltoleranse

En sammenligning av ressursbruk er avslørende: Mellom 2016 og 2020 bevilget kulturetaten i snitt 250.000 kroner årlig til gatekunst- og graffitiprosjekter, en brøkdel av den 80 millioner kronene som ble brukt hvert år under nulltoleranseperioden.

Når politikere innfører nulltoleranse, skjer det med hele rettsapparatet i ryggen. Handlingsplaner, derimot, får kun en brøkdel av den samme gjennomføringskraften.

Det hele startet med en kinofilm på Colosseum for 40 år siden. Nå skal hiphopens historie i Norge feires med bok og utstilling på Grønland

Dette er uheldig, ettersom oppdragsprosjekter for gatekunst og graffiti gir betydelige sosiale og økonomiske fordeler. Disse kunstformene er deltakende av natur, ettersom kunstverket skapes der folk er.

Dyp kunnskap om byrom

Situasjonene som oppstår når man oppholder seg på et sted lenger enn vanlig, legger til rette for en organisk og naturlig dialog mellom kunstnere og brukerne av rommet. Dette kan bidra til å tilføre prosjektet meningsfull kontekst, eierskap og stolthet.

I en tid med kutt i offentlige budsjetter, bør vi stille spørsmål ved om ressursene skal brukes på gjentatt fjerning av tagging når slike hendelser kan forutses og forebygges.

Gatekunst- og graffitiutøvere besitter dyp kunnskap om byrom, arkitektur og menneskelig interaksjon, innsikter som kan inspirere nyskapende bydesign og offentlig kunst.

Grafittikunstner Øivin "Mucho" Horvei fikk frie tøyler ved Anker studentboliger. Se hvordan det ble

Det styrker lokalsamfunnet

Organisasjoner som Street Art Oslo fungerer som en bro mellom gatekunstutøvere og aktører fra andre fagfelt, og bidrar til å redusere gapet mellom institusjonelle strukturer og dem som står utenfor.

For at gatekunst skal blomstre, må Oslo kommune prioritere samarbeid mellom etater, kunstnere og organisasjoner i feltet. Ved å omdirigere midler fra håndheving til kreative initiativer, kan vi ikke bare spare ressurser, men også styrke lokalsamfunn og feire mangfold. Resultatet er et mer fargerikt, inkluderende og inspirerende Oslo.