DEBATT:

Den frivillige organisasjonen Håp kompetanse etablerte en frivilligdrevet koronatelefon som formidlet koronainformasjon på somali. Slike lokale tiltak fortjener bedre støtte fra myndighetene, mener Helge Rena, Tøyenbeboer i bydel Gamle Oslo.
Den frivillige organisasjonen Håp kompetanse etablerte en frivilligdrevet koronatelefon som formidlet koronainformasjon på somali. Slike lokale tiltak fortjener bedre støtte fra myndighetene, mener Helge Rena, Tøyenbeboer i bydel Gamle Oslo.

- Myndighetene bør lønne ressurspersoner i miljøer de ønsker å nå, ikke bare snakke med dem

— En viktig årsak til smittenedgangen blant norsksomaliere er at de selv mobiliserte og tok initiativ. I stedet for å bare snakke med de de ønsker å nå, burde myndighetene sørge for reell lønnet involvering som varer, også til neste krise.

Publisert

I en kronikk i Aftenposten 27. september pekte forsker Jan-Paul Brekke på årsaker til at myndighetenes korona-informasjon ikke nådde alle deler av den norsksomaliske befolkningen. Brekke argumenterte videre for at et prosjekt i bydel Gamle Oslo «kan gi oss noen av svarene» på hvordan koronaspredningen blant norsksomaliere ble bremset.

Norsksomalieres egne tiltak må løftes frem

Prosjektet kom til ved at «krefter i det norsksomaliske miljøet (gikk) sammen med ansatte i bydelen og Folkehelseinstituttet for å formidle viktig korona-informasjon på en ny måte».

Suksessoppskriften var å lage informasjonsvideoer hvor det var «ambassadører» fra det norsksomaliske miljøet som formidlet budskapet, og at informasjonsvideoene ble «spredt fra person til person på sosiale medier som Facebook og Whatsapp».

Dette er viktige og nyttige lærdommer å ta med seg for myndighetene. Men når vi skal trekke lærdommer av smitteutviklingen blant norsksomaliere i april og mai i år, er det viktig å huske på norsksomaliernes vilje og evne til å iverksette smittereduserende tiltak helt på egen hånd, et poeng jeg synes er underkommunisert i Brekkes kronikk.

Lagde egen koronatelefon på somali

Da Folkehelseinstituttet publiserte tall som viste at økningen i påvist smitte var størst blant utenlandsfødte i Norge, og aller størst blant de med somalisk bakgrunn, var det mange norsksomaliere som ble bekymret. De ble ikke bare bekymret, de ville gjøre noe.

Tøyen hvor jeg bor, tok en gruppe norsksomaliere saken i egne hender gjennom den frivillige organisasjonen Håp kompetanse. I løpet av bare noen få dager etablerte de en koronatelefon av og for somaliere hvor man kunne få informasjon og veiledning på somali.

Telefonen var bemannet alle dager klokken 10-20 av frivillige, mange med helsefaglig utdanning som lege eller sykepleier.

Et lokalt initiativ fikk nasjonal virkning

Telefontjenesten var opprinnelig tenkt som et lokalt tiltak, men nyheten om den nye corona-talefonen hvor du kunne få råd og veiledning på somali spredte seg raskt i det norsksomaliske miljøet.

På kort tid var det lokale initiativet i praksis blitt en telefontjeneste med hele landet som nedslagsfelt og de fikk flere titalls henvendelser daglig.

Det mer generelle poenget er at en viktig årsak til smittenedgangen blant norsksomaliere er at de selv mobiliserte og tok initiativ.

— Suksessen skyldes egne tiltak

Overlege ved avdeling for smittevern og vaksine, ved Folkehelseinstituttet, Trude Arnesen, sa den 14. mai at smitten blant somaliskfødte gikk fra en klar overrepresentasjon til en klar reduksjon.

Arnesen pekte på at «Informasjon har ført til at noko har skjedd. Reduksjonen er eit resultat av at miljøa sjølv har tatt affære, og jobba veldig godt med å spreie informasjonen».

Det var denne viljen og innsatsen til norsksomaliere som bydelsprosjektet, omtalt i Brekke sin kronikk, klarte å dra nytte av, og som var mye av årsaken til bydelsprosjektets suksess.

Fortjener å bli involvert og få rimelig lønn

De lokale myndighetene skjønte «viktigheten av å snakke med dem du ønsker å nå, i stedet for å snakke til dem» som Brekke skriver. Men lærdommen for myndighetene bør etter min oppfatning gå lenger enn som så.

Myndighetene bør ikke bare snakke med dem de ønsker å nå, men sørge for reell involvering av ressurspersoner i målgruppene fra dag én og gi dem en rimelig lønn for innsatsen. Reell involvering bygger broer og kommunikasjonskanaler til målgruppene som kan vare, også til neste krise.