- At jeg gir meg som lokalpolitiker er ikke et stort tap for politikken eller for meg selv. Men årsaken er et demokratisk problem

Tre år som lokalpolitiker har lært meg hvor viktig det er å vi som sitter rundt bordet har ulike perspektiver når beslutninger om nærmiljøet vårt skal tas.

Men det har også lært meg at trusler, trakassering og latterliggjøring kan gjøre det vanskelig for meg å si det jeg mener når jeg sitter rundt bordet.

Jeg er bekymra for demokratiet vårt, og for at dette fører til at viktige perspektiver forsvinner i lokalpolitikken.

Den voldsutsatte læreren Clemens Saers ble lovet erstatning fra Oslo kommune. Fem måneder senere venter han fortsatt på pengene

— Trusler, latterliggjøring og trakassering

I sommer ga jeg beskjed til valgkomiteen i Gamle Oslo SV om at jeg ikke ønsker å stille til gjenvalg i bydelsutvalget. Å drive med lokalpolitikk har vært lærerikt, gøy og spennende!

Men jobben har også krevd mye. Jeg har mottatt trusler, latterliggjøring og trakassering som har hatt til hensikt å innskrenke min ytrings- og bevegelsesfrihet som en brun, kvinnelig lokalpolitiker.

Det har ført til at jeg ikke har kunnet gjøre jobben jeg ble valgt til og jeg er bekymra for demokratiet vårt og for at de som kommer etter meg opplever det samme.

— Truslene styrer hva jeg sier

Det siste året har det vært svært få trusler, men det er jo ikke fordi klimaet har blitt bedre. Det er fordi jeg har latt truslene styre hva jeg (ikke) sier.

Det er som om jeg gjør en slags filtrering før jeg fremmer saker til bydelsutvalget, og før jeg uttaler meg om saker offentlig. Denne filtreringa gjør at jeg ikke får utført min plikt som folkevalgt slik jeg bør og vil.

Før jeg ble folkevalgt var jeg en aktiv samfunnsdebattant, som ble godt vant til uenigheter, kritikk og diskusjoner. Det er jeg fortsatt komfortabel med, og til og med glad i.

Problemet oppstår når saklig kritikk og politiske diskusjoner drukner i rasisme, sexisme og hatytringer. Når mine ytringer blir redusert til diskusjoner om hvorvidt jeg er berettiget som politiker og medborger i kraft av å være brun og/eller ha muslimsk bakgrunn.

Det er et premiss for politisk diskusjon som jeg ikke har lyst eller tid til å ta del i.

— Får ikke utført jobben jeg er valgt til å gjøre

Mange lokalpolitikere, inkludert meg, har en fulltidsjobb ved siden av politikken. Det er ikke økonomisk lønnsomt å være lokalpolitiker (og det tenker jeg er helt greit), vi har ikke personlige kommunikasjonsrådgivere eller et sikkerhetsnett på lik linje med Stortingspolitikere.

Det betyr at det krever personlig innsats, overskudd og ressurser, særlig dersom saker man fremmer fører til et stort medietrykk. Vi kan ikke alltid vite hvilke saker som blir «betente» på forhånd, ikke bør vi ha et politisk ordskifte som blir styrt av det heller.

Likevel ser det ut til at noen tema (som rasisme, klima og likestilling) generer mer hatytringer og trusler. Hvis de som ytrer seg i tillegg er kvinne eller minoritet kan hetsen bli både sterkere og mer personlig.

Jeg drev valgkamp med løfter om å jobbe politisk med likestilling, antirasisme og klima - og opplever nå at jeg er folkevalgt i et system som gjør det utfordrende for meg å utføre jobben min på en god måte, gitt de ressursene bydelspolitikere har til rådighet.

— Vi mangler et sikkerhetsapparat

Helst skulle det vært mulig for å alle å drive med lokalpolitikk. Slik jeg ser det, mangler vi et apparat som står klar til å støtte, gi råd og ivareta sikkerheten til politikerne. Det vil være et viktig bidrag for et fungerende lokaldemokrati sånn at folkevalgte kan bruke tida si på sak heller enn sikkerhet.

Jeg forsvinner ikke fra debatten selv om jeg forsvinner fra lokalpolitikken. Det at jeg velger å gi meg som lokalpolitiker er ikke et stort tap for meg personlig eller for lokalsamfunnet. Så unik er jeg ikke.

Pluss

Pride Art og Sporveien enige. Ble skeiv utstilling i Kunstpassasjen på Jernbanetorget likevel

Denne teksten skriver jeg ikke fordi jeg ønsker sympati, men fordi vi har et demokratisk problem vi er nødt til å ta tak i.

Demokratiet vårt forutsetter at alle kan delta. At den vi er, eller det vi er opptatt av, kanskje fordi vi er den vi er, ikke er en begrensning for å delta i debatten.

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg mener det er på høy tid at vi gjør en fellesinnsats for at de som kommer etter bruker mindre tid på å sensurere seg - og mer tid på den jobben de er valgt for å gjøre. Her har partiapparatene et særlig ansvar.