Erling Dokk Holm hadde i romjulen en kommentar i Aftenposten med interessante perspektiver rundt hvordan vi tar vare på og utvikler byen. Sentralt er kjærligheten til steder vi liker i Oslo og at det ikke nødvendigvis er de påkostede og planlagte grepene som gir størst følelse av at byen er god.
Dokk Holm er inspirert av Peter Butenschøns bok Husimellom, og oppsummerer at Gunerius både er et kulturminne og et sted mange identifiserer seg med. Jeg stiller meg bak Dokk Holm og forbeholder meg retten til å mene at jeg har rett, mens nærmest alle andre tar feil om Gunerius.
Dragkamp om Gunerius
For tiden pågår en dragkamp mellom plan- og bygningsetaten og Olav Thon eiendom om Gunerius-kvartalet. Olav Thon bruker tiden godt med å påvirke byutviklingskomiteen til bystyret i retning av å bygge Gunerius-kvartalet uten Gunerius-bygget. Thon spiller et høyt spill, hvor det trues med å ikke gjøre noe med kvartalet eller å få viljen sin til fulle.
Ser man Gunerius fra Storgata, er det vakkert. Står man på bakken og ser opp, er det også vakkert. Foto: Geir Rognlien Elgvin
Selvfølgelig vil politikerne at noe skal skje. Området ser ikke bra ut, og spørsmålet jeg stiller, er om Thon skal få belønning for selv å ha forsømt flere titalls eiendommer i byen, uten å tenke på byens beste. Gunerius-kvartalet er et utmerket eksempel på at en utbygger ikke skal få oppføre seg som Audun Automat anno 2019.
Annonse
Det er lett å være enig med Dokk Holm om at mange av de stedene vi har et nostalgisk forhold til, har en funksjon for byen som verdsettes av mange, uten at vi helt skjønner hvorfor. Hvorfor akkurat Gunerius er viktig, er et tyngre resonnement mellom forsømmelse av byrom, bygninger for sin tid og evig troskap til å tjene penger.
På Arendalsuka 2018 snakket Homansbyen-arkitekten Reiulf Ramstad om hva som er viktig for byutviklingen i årene fremover. Byråd Lan Marie Nguyen Berg innledet med et langt resonnement på hva ren luft og rent vann gir av muligheter for byutviklingen.
Med i panelet var det flere som elsker Oslo: Color Lines'Helge Otto Mathiesen, Rodeos Henning Sunde, Birgit Marie Liodden og Charlotte Helleland. Mens panelet i stor grad dreide seg om perspektiver vi har hørt før, var Ramstads oppsummering til stor inspirasjon.
Vi må skape møteplasser på tvers av generasjonene. Vi må blande bygninger med gammelt og nytt. Og noe av det som Ramstad fremhevet som viktigst: alt må ikke må bli for likt. Flere burde vært til stede på Langbryggen akkurat denne dagen for å få nye ideer om hvordan Oslo kan utvikles videre i et 100-årsperspektiv.
I de neste årene skjer det mye. Helt sentralt er at plan- og bygningsetaten vil gå inn i en ny fase med ny ledelse og nye verdier. Hvis alt ikke skal bli for likt, mener jeg vi bør blande gammelt og nytt i perspektivene fremover. I Bjørvika fins for eksempel lite av havnehistorien i gater og bygg.
Mye bra i Storgata
Området rundt Gunerius er et trafikknutepunkt med mye kollektivtrafikk. Foto: Geir Rognlien Elgvin
Den større konteksten er at Oslo nå har en storhetstid innen byutvikling. Det investeres enorme summer i byen, og det som bygges skal danne grunnlaget for at vi har en effektiv by og at vi trives i omgivelsene.
Jeg er ikke sikker på at Gunerius-kvartalet blir bra uten at vi tar med oss Gunerius-bygget. Rådet for byarkitektur har gitt følgende uttalelse: «Gunerius-bygget burde kunne være et utgangspunkt for inspirert transformasjon på tilbygg». Historien i Storgata er viktig, og bare et steinkast unna, får Thon lov å rive store deler av Youngs gate, mens det som er bevart er blitt så bra at det ble tildelt Oslo bys arkitekturpris i 2018.
Storgata er et sted som hele Norge fortsatt skal besøke i årene som kommer. Etter at Dokk Holm publiserte sin kommentar, gikk jeg gjennom gata. Det er mye bra som har skjedd der allerede, og det er bra med liv på bakkeplan. Her ligger en oppgradert og velfungerende gangakse gjennom Folketeatret, og siste året har det blitt liv i Prindsens hage.
Miksen av butikker er sjeldent bra, og helt på topp hos meg troner Rett inn bar, Festmagasinet Standard og den underlige hestebutikken Hööks. Selve gatestrukturen rustes nå opp for én milliard kroner, og Dovrehallen fremstår som et sted hvor hele Oslo har plantet sin kjærlighet.
Dokk Holms hovedpoeng er kjærlighet til et sted. Nostalgisk kjærlighet er for så vidt en ressurs. Gunerius fremstår som forsømt, og da mener jeg at Byantikvaren ikke kan ta det for gitt at man skal få lov til å rive et så spesielt bygg som Gunerius-bygget.
Et annet poeng Dokk Holm har er at folk bryr seg om historien. Etter å ha lest innspillene som har kommet på reguleringsplan for Gunerius-kvartalet, er jeg jammen ikke så sikker. Kun to privatpersoner har ytret seg. Det er nok riktigere at folk flest engasjerer seg når det dreier seg om byggeprosjekter som går rundt sin egen navle eller byggestøy som påvirker egen bolig. Ingen av dem som bor i området har gitt innspill.
Et lukket bygg
Gunerius-fasaden i all sin hexagonale plangeometriske prakt. Foto: Geir Rognlien Elgvin
Fra illustrasjonsplanen for Gunerius-kvartalet inn mot Plan- og bygningsetaten brukes det store ord: «Olav Thon eiendomsselskap har som ambisjon at Gunerius-kvartalet oppnår den beste praksis innenfor bærekraft og i særdeleshet å være forbildeprosjekt innen ’mixed-use’ byggeprosjekter med høy tetthet. Til dette formål ønsker prosjektet å belyse bærekraft på en holistisk måte ved å trekke inn alle aspekter av bærekraft, fra de harde til de myke verdier. Hele kvartalet er designet med utgangspunktet i denne bærekraftige miljøstrategien. På linje med ovennevnte ambisjoner, streber vi etter å oppfylle minimum miljøsertifiseringen BREEAM NOR Excellent».
Det foreslåtte prosjektet lukker bygget med bare tre innganger. Thons byplanleggere bør gjenbruke mye av det som er bra i kvartalet i dag. Inngangspartiet fungerer bra mot Storgata, og kvartalet gir mange muligheter for innganger mot alle fire gateløp.
Ser man til Illums i København, har de tatt vare på antallet dører og etablerte gangakser samt laget flere måter å gå inn i bygget. Helheten blir bra når man både får tilgang til hele miksen inni og gjør gode grep på bakkeplan i alle retninger.
Byantikvaren må engasjere seg
Dagens Gunerius ble designet av arkitekt Jarle Berg i 1971 og utvidet av Olav Thon i 1992. Foto: Geir Rognlien Elgvin
For å oppnå byens beste, Thons egne ambisjoner om bærekaft og å ta med seg historien fra en forsømt epoke, både arkitektonisk og byplanmessig, står jeg ikke lenger alene om å mene om at det beste er at Thon må legge Gunerius’ ti etasjer inn i planene for hele kvartalet. Prosjektet som Thon prøver å trumfe gjennom vil gi ham et enda dårligere omdømme. I Byrådserklæringen står det følgende: «Styrke byantikvaren for å sikre at Oslos historiske kvaliteter bringes med inn i fremtiden».
Spørsmålene er da: Har virkelig Thons egne folk og hans kobbel av arkitekter ikke sett noen historiske kvaliteter i Gunerius-bygget? Og hvor er byantikvar Janne Wilberg?
