- Tolvåringen min definerer seg som transperson. Han er skeiv og stolt!

Jeg har en tolvåring som våknet opp til skremmende nyheter lørdag. Han er så stor nå at han følger med på nyhetsbildet, og får med seg at «sånne som ham» står i en utsatt posisjon.

Tolvåringen min definerer seg selv som transperson. Han er skeiv. Og stolt. Han har en tydelig rettferdighetssans og bøttevis med empati og omtanke for andre. Han vet at jeg skriver disse ordene.

Vi har snakket om hvor viktig det er å bruke stemmen sin for å stå opp for seg selv og for andre.

Redd for at også mitt barn skal møte hat

Nyhetene er voldsomme, informasjonsstrømmen massiv, og jeg strever med å ta alt innover meg. To ble drept og mange ble skadde ved en bar for homofile. I Oslo. Byen jeg er så glad i. La det være klart: Gjerningsmannens motiv er ikke kjent ennå, men det oppleves ikke tilfeldig at han valgte å skyte akkurat ved London Pub.

Tankene mine går til de mange pårørende og berørte som sørger nå. Jeg føler meg lamslått og veldig bekymret for hva slags fremtid tolvåringen min går inn i. Redd for at han også skal møte på slikt ødeleggende og drepende hat.

Ni prosent grøsser ved tanken

I går leste jeg resultatene av en holdningsundersøkelse Bufdir har gjort. Undersøkelsen viser at ni prosent av oss grøsser når de tenker på «sånne som ham». Det knyter seg i meg når jeg tenker på det.

For jeg ser et stort lite menneske på vei til å folde seg ut i full blomst, med planer og drømmer for fremtiden. Slik foreldre ønsker for barna sine. Jeg forstår ikke hvordan noen kan grøsse, og tenker at noen antagelig bør ta et solid oppgjør med egne fordommer.

Pride er feiring av mangfoldet

Den siste tida har jeg fulgt med på debatten om Pride. Ordskiftet er tøft og beskyldningene mange. Fra mange kanter. For meg er Pride en feiring av mangfoldet, samt hardt tilkjempede rettigheter for en gruppe mennesker. Menneskerettigheter. Tolvåringen er en del av den gruppa. Eller familien, om du vil.

I går spurte jeg ham om hvordan han hadde reagert dersom noen ville ha ham med på et kurs hvor han kunne lære å bli en gutt etter normen. Han hisset seg opp (takk og lov), og sa han ville ha stoppet kurset. Jeg visste at et slikt svar ville komme. For han har vært konsistent i uttrykket sitt siden han var tre år. Helt konsistent. Han er han, og sånn er det.

Vi har ingen å miste. Ingen!

To er drept og mange er skadet i et angrep på uskyldige mennesker. På en bar hvor flere i vårt nettverk befant seg. Mennesker som har vist vei for tolvåringen på en faglig forsvarlig, trygg og inkluderende måte gjennom flere år. Modige, varme mennesker som kjemper for at de som vokser opp nå skal få gå inn i et trygt voksenliv som akkurat den de er.

For det er ingen annen måte. Dette er mangfoldet vårt i all sin prakt. Folk må få lov til å være akkurat den de er, og elske hvem de vil. Og vi har ingen å miste. Ingen.