En vinterbønn til Oslo Kommune

Fru Andersen er ganske gammel, nærmere åtti. Hun kjører ikke bil, det har hun aldri gjort. Da hun ble enke, solgte barna mannens gamle Opel og fikk pengene. Siden da har fru Andersen vært fotgjenger. En veldig tapper fotgjenger.

Fru Andersen er ganske tynn og dårlig til beins, men som alle andre, må hun jo i butikken. Eller på apoteket. Eller andre ting. Hun bor altså på Oslo vest og blir vel derfor satt i bås som såkalt frognerfrue.

Hvis det betyr en frue med mange penger, kan jeg her og nå avkrefte det. Hun har en førti år gammel persianerkåpe, og det er vel sikkert nok til at fordommene blomstrer.

Jeg tillater meg å tvile

Men det var altså dette med tapper. Oslo Kommune måker jo snø, og nå har man til og med leid et konsulentselskap for å bevise svart på hvitt at Oslo Kommune måkte snø. Og at de gjorde det på en adekvat måte.

Spørsmålet er om de måkte like godt for fru Andersen som de gjorde for bilene og syklistene. Jeg tillater meg å tvile på det.

Skal snøen vekk fra der bilene og syklistene kjører, må den jo settes et sted. I vårt tilfelle handler det da om digre hauger med snø. Hele Galdhøpigger og Snøhettaer i vårt eget nabolag.

Risikerer døden på glatta

Skal fru Andersen over de haugene, må hun klatre. Det går i blant bra. Hun har en stokk, og en gåstol - men den er mest til sommerbruk og egner seg dårlig til å klatre med. Men hun står på. Hun klatrer. I vind og vær. I storm og i blest. Ikke like godt som Erling Kagge i isødet på Nordpolen, men hun klatrer. Over alle hauger.

Risikoen for å falle er ganske stor, og som mange vet – brekker du lårhalsen i den alderen, går dødsrisikoen opp med 90 prosent eller noe. Det ønsker man ikke. Fru Andersen fortjener mange år til. Hun er hyggelig og baker de beste goro og fattigmann.

Kjære Kommune, tenk litt på fru Andersen

Så en dag falt hun på hålka. Jeg var vitne til opptrinnet og fikk henne til Legevakten. Der var det liv. Det var vel cirka 50 foran oss i køen, for også denne dagen var det speilglatt og folk med vondt i brystet, kul i pannen og brudd i ben og armer satt, lå og sto overalt på venteværelset. Felles for dem alle var at de var fotgjengere. Noen med brodd, noen uten.

Hva alt dette helsevesenet koster, vet ikke jeg. Men det er vel ikke lite. Uansett – det er vel som de sier: Det går på et annet budsjett.

Så om det var mulig, kjære Kommune, å tenke litt på fru Andersen til vinteren, hadde det vært fint. Gjør noe for oss som bruker apostlenes hester. Strø litt mer der vi går, og frels fru Andersen fra snøhaugene. Vi bråker ikke så mye som de på hjul. Så vi sier bare vær så snill.

Med meg går det bra. Jeg har bestilt flybillett.

Sjekk også ut tidligere utgaver av Frispark.