Rektor Ronny Sollien Engebråten og byråd for oppvekst og kunnskap Inga Marte Thorkildsen snakker med representanter for de aller viktigste på Bolteløkka skole. Bernhard på sju og Sofia på seks år. Foto: Morten Lauveng Jørgensen
Rektor Ronny Sollien Engebråten og byråd for oppvekst og kunnskap Inga Marte Thorkildsen snakker med representanter for de aller viktigste på Bolteløkka skole. Bernhard på sju og Sofia på seks år. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

– Takk fra en landsbyboer med barn på Bolteløkka skole

Julen er for en tid for takknemlighet. Og for oss som har barn på Bolteløkka skole har det aldri vært sannere enn i år.

Publisert Sist oppdatert

Mange av oss som bor i Oslo kommer fra andre steder. Jeg kommer fra Bergen. Ofte er det slik at når jeg lander på Flesland og setter meg i taxien, er noe av det først jeg får høre av sjåføren at: «Hæ, har du flyttet til Oslo? Nei, der ville jeg aldri har bodd, du. Den byen der får du billig av meg».

For dette er jo et inntrykk mange har av hovedstaden vår. Det er for stort. For kaldt. Ingen kjenner hverandre.

Vi som bor her, vet jo at dette ikke stemmer. Sannheten er nærmere den Lars Lillo beskriver i Suser avgårde: «Lille Oslo er en egen planet. Alle gatene er forskjellige land. Hvert strøk en verdensdel».

Eller landsby som jeg liker å tenke på det som.  En landsby der vi har sommerfester i skolegården, feirer halloween på Idioten, samles på 17. mai og tenner julegranen i desember.

Bolteløkka-elevene Nicolai, Johannes, Rakel og Marte er blant dem som påvirkes av vedtaket om paviljongskole. Foto: Christian Boger
Bolteløkka-elevene Nicolai, Johannes, Rakel og Marte er blant dem som påvirkes av vedtaket om paviljongskole. Foto: Christian Boger

Politisk dragkamp

Over lang tid har vi som sogner til Bolteløkka skole vært redd for at barna våre skal miste landsbyen sin. Skolen som er selve navet i lokalmiljøet, skal pusses opp.

I den anledning har det utspilt seg en politisk dragkamp der resultatet kunne bli at elevene ble busset hver dag opptil 1,5 time i over to år. Ni busser skulle altså kjøre gjennom miljøhovedstaden fylt med barn som heller burde tilbringe tid i nærmiljøet med vennene sine i det lokale koret, på fotballbanen, med korpset, med idrettslaget eller rett og slett lekende rundt i gatene vi alle er så glade i.

I tolvte time har politikerne snudd. Den nervepirrende kampen ser ut til å være over. Vi kan gå inn i 2020 med vissheten om at det antageligvis blir en paviljongskole på Veterinærhøyskolen i nabolaget.

Vi står sterkt sammen

Unnskyld for å virke pompøs, men for oss som er foreldre her er det et lite julemirakel. Så her kommer en takk.

  • Takk til de politikerne som viser mot og klokskap nok til å snu i tide. Som har tatt innover seg at det er andre faktorer enn kroner og øre som spiller inn når det kommer til barns oppvekst. Som har vist oss at lokaldemokrati faktisk nytter. Som står i det de lovet under valgkampen.
  • Takk til VårtOslo som har bidratt til at denne saken har blitt belyst grundig fra flere sider og gjort et grundig journalistisk håndverk.
  • Ikke minst takk til FAU, foreldre, besteforeldre og hele nabolaget som har gjort et enormt og imponerende stykke arbeid og nok en gang vist at det å bo midt i Oslo by verken er kaldt eller anonymt. Er det én ting denne prosessen har vist, er det at vi står sterke sammen og det er et enormt engasjement og mange bankende hjerter som står på for lokalsamfunnet vårt. Dette er en lagseier, og barna er vinnerne.