Mest lest
Her kan du melde deg på VårtOslo sitt nyhetsbrev.
Vennligst fyllt ut skjemaet på denne siden for å motta gratis nyhetsbrev fra oss.
Mange av oss som bor i Oslo kommer fra andre steder. Jeg kommer fra Bergen. Ofte er det slik at når jeg lander på Flesland og setter meg i taxien, er noe av det først jeg får høre av sjåføren at: «Hæ, har du flyttet til Oslo? Nei, der ville jeg aldri har bodd, du. Den byen der får du billig av meg».
For dette er jo et inntrykk mange har av hovedstaden vår. Det er for stort. For kaldt. Ingen kjenner hverandre.
Vi som bor her, vet jo at dette ikke stemmer. Sannheten er nærmere den Lars Lillo beskriver i Suser avgårde: «Lille Oslo er en egen planet. Alle gatene er forskjellige land. Hvert strøk en verdensdel».
Eller landsby som jeg liker å tenke på det som. En landsby der vi har sommerfester i skolegården, feirer halloween på Idioten, samles på 17. mai og tenner julegranen i desember.
Over lang tid har vi som sogner til Bolteløkka skole vært redd for at barna våre skal miste landsbyen sin. Skolen som er selve navet i lokalmiljøet, skal pusses opp.
I den anledning har det utspilt seg en politisk dragkamp der resultatet kunne bli at elevene ble busset hver dag opptil 1,5 time i over to år. Ni busser skulle altså kjøre gjennom miljøhovedstaden fylt med barn som heller burde tilbringe tid i nærmiljøet med vennene sine i det lokale koret, på fotballbanen, med korpset, med idrettslaget eller rett og slett lekende rundt i gatene vi alle er så glade i.
I tolvte time har politikerne snudd. Den nervepirrende kampen ser ut til å være over. Vi kan gå inn i 2020 med vissheten om at det antageligvis blir en paviljongskole på Veterinærhøyskolen i nabolaget.
Unnskyld for å virke pompøs, men for oss som er foreldre her er det et lite julemirakel. Så her kommer en takk.