DEBATT

– Vi trenger en human og sosial boligpolitikk – NÅ!

– Løsningen på boligkrisa handler om politisk vilje og et reelt ønske til å prioritere. Vi kan ikke ha flere inhumane utkastelser med bevæpna politi på døra.

Publisert

Denne uken ble familien Jama på syv kastet ut av leiligheten de hadde bodd i ti år. Begrunnelsen for dette? Jo, Mohamed Jamas jobb som drosjesjåfør førte til at familien i 2020 fikk inn 15.000 kroner mer enn den veiledende grensen for rett på kommunal bolig.

At 15.000 kr står høyere enn folks rett til bolig er for oss uforståelig, spesielt når vi vet at familien ikke hadde et tilbud om et alternativt bosted fra kommunen.

Vi kan ikke bare sitte og vente på en ny og human boligpolitikk eller at akkurat denne situasjonen skal løses av et spleiselag på spleis.no. Vi må jobbe lokalt og nasjonalt for at dette ikke skjer igjen, og at det blir en mer human boligpolitikk.

Den ignorerte boligpolitikken

Rødt og Venstre har fremmet et forslag i bystyret om at vedtaket om utkastelse skal oppheves, og vi får håpe at det utvises skjønn og humanitet i denne saken.

Det haster med en løsning for denne familien nå. Samtidig må vi også være klar over at dette er et tegn på et større problem med boligpolitikken som politikere lenge har valgt å ignorere, i påvente av at markedet skal fikse det.

Det blir stadig dyrere å bo i hovedstaden, og flere grupper blir presset ut av sine lokalmiljøer. Dette er spesielt ille i Gamle Oslo, som har opplevd en enorm vekst i boligprisene.

En fattigdomsfelle

Folk som Mohamed og hans familie har ikke råd til å bo på Tøyen lengre, selv om de har en sterk tilknytning til lokalmiljøet. Det samme gjelder for både vanskeligstilte og folk med helt vanlig inntekt.

Dette er en oppskrift for sosioøkonomisk segregering. Det å bo i kommunal bolig blir til en fattigdomsfelle, hvor man risikeres å straffes med å bytte bomiljø og skole for barna hvis man «kommer i skade for» å tjene litt bedre enn den veiledende grensen en periode.

Systemet må prioritere stabilitet og forutsigbarhet for barn og unge og rettighetene til de som bor i kommunal bolig må styrkes.

Alvorlige konsekvenser

Tøyenløftet skulle bedre levekårene blant de vanskeligstilte og sikre et godt bomiljø på Tøyen. Det har utvilsomt skjedd mye bra takket være Tøyenløftet. Likevel har det ikke levd helt opp til forventningene og den manglende boligpolitikken har vært spesielt skuffende.

Områdeløftet hadde ingen boligpolitikk bortsett fra at kommunale boliger skulle selges - som om det å flytte vanskeligstilte rundt i byen automatisk løser deres sosiale utfordringer. Resultatet av dette ser vi nå de alvorlige konsekvensene av.

Vanlige folk betaler prisen

Til tross for stort behov for rimelige boliger i bydelen har Hagegata 30 på Tøyen stått tomt i snart seks år. Familieboliger på Ekerbergskrenten har forfalt i flere år, og kommunen valgte å selge dem til en saftig pris, selv om bydelsutvalget ønsket å finne andre løsninger som kunne komme bydelens innbyggere til gode.

Det viser at boligpolitikk blir ikke prioritert høyt nok av byrådet, og til syvende og sist så er det vanlig folk, som denne familien, som må betale prisen for manglende boligpolitikk.

Handler om politisk vilje

Oslos innbyggere trenger konkrete tiltak nå og en reell endring i boligpolitikken. Det har ikke manglet av ideer og løsninger.

Rødt Gamle Oslo foreslo blant annet å innvilge 1 million kroner til oppstart av en tredje boligsektor i bydelen, forankret i vedtaket om at bydelen skal være en pilotbydel for boligsosiale løsninger.

Vi ønsket også rimelige ikke-kommersielle boliger på fengselstomta dersom fengslet flytter ut. Begge forslagene ble stemt ned.

Løsning til boligkrisa handler også om politisk vilje og et reelt ønske til å prioritere dette feltet. Vi kan ikke ha flere inhumane utkastelser med bevæpna politi på døra. Folk lever ikke av støtteerklæringer. Vi trenger en ny boligpolitikk nå.

Powered by Labrador CMS