– Byens nye kulturherligheter må bli tilgjengelige også for oss med rullestol, rullator, krykker eller stokk

Opp av store møkkahøl fylt med leire, dritt og vann reiser det seg nå tre paradebygg langs vannlinja: Deichman, Munchmuseet og Nasjonalmuseet. De må bli tilgjengelige for alle, også oss med skrøpelige bein.

Vi har mange trapper i denne byen. For noen er de hindre. Det er en stund siden jeg måtte droppe besøk i bygg som Universitets Aula og Deichman. Det kan være en utfordring å komme inn i kunstgallerier, teatre, kinoer, kafeer, høye busser og annet som hører til bylivets gleder. Det blir stadig litt bedre, men når det skal bygges nytt må tilgjengeligheten være dypt og synlig forankret i alle planer og være på plass fra dag én.

— Gleder meg til Deichman

Jeg gleder meg intenst til nye Deichman i Bjørvika, selv om jeg har et hjerte fylt med gode minner fra gamle Deichmann. Der var det godt å være som barn, selv om vi måtte være stille. I de store salene ble gleden til litteraturen født, og den lever godt fortsatt. Så takk gamle Deichmann, og velkommen til det nye som skal fylles med mengder av bøker og andre aktiviteter og tilbud. Det kommer nok kafeer der også.

— Jeg ble sint

Den dagen det endelig ble vedtatt å flytte Munchmuseet fra Tøyen, ble jeg sint. Munch hørte hjemme der, og det var plass til mer. Sentralt var det også. Det tar kortere tid å komme seg kollektivt fra sentrum til Tøyen enn til Frognerparken. Og: Museet er lett tilgjengelig for folk med dårlige bein. Det er bare å gå rett inn.

Men det slaget er tapt. Lambda – eller Lumbago og Heroinknekken som det kalles blant folk –  er under full bygging. Det er en utfordrende tomt Munch har fått. Bygningsmassen i området synker litt, og det har vært mange problemer med å stoppe vanntilsig. Vi får bare håpe at ekspertisen finner løsninger så de berømte og uerstattelige bildene får det bra.

Nasjonalmuseet på Vestbanen blir størst. 54 000 kvadratmeter. Gamle Vestbanen stasjon er som et forskrekket lite bygg som ser en storebror vokse seg til.

Tilgang også for oss stivbente

Så hva må gjøres for å få disse kulturherlighetene, folkelivet og kafeene tilgjengelige også for flokken med rullestol, rulator, krykker eller stokk. Oslo nærmer seg 700 000 innbyggere. Både oss stivbente og resten eier de nye byggene, ikke bare fiffen som flytter inn i rådyre leiligheter like ved.

Det trengs i alle fall bussforbindelse, parkeringsplasser for funksjonshemmede og utlån av rullestoler. Heiser er en selvfølge.

Praktfulle operaen har to parkeringsplasser for funksjonshemmede i nærheten. Du skal ha flaks om én er ledig. Operaen har også fire rullestolplasser inne. Behovet i de andre byggene vil nok bli større.

Flere rullestoler trengs

Jeg synes bysentrum skal være et sted for mennesker og støtter planer om bilfrie gater og flere sykkelstier. Flere plasser for handikappede i nærheten av kulturbygg vil neppe ødelegge den intensjonen.

Det kan være krevende å ta med rullestol i bagasjerommet. De du kan legge sammen er ganske tunge.

Flere museer har nå rullestoler til utlån, og det må også de nye tilbudene få. Flere. Folk med dårlige bein og rygg trenger å sitte mer enn andre når de skal «vandre rundt» og ta alt som finnes i bruk.

Andre vil ha glede av bussforbindelser som går nesten til døra.

En litt gammel, nokså stivbent og ikke særlig trendy dame gleder seg til ventetida er over, så jeg kan få opplevelser, bli stimulert, snakke med folk og møte venner ved vannkanten. Nye Deichmanske bibliotek blir nok min favoritt.