Politiet «eier» ikke gatene. Ikke nå lenger. Det å samles og markere eller protestere fredelig i det offentlige rom er i dag en demokratisk rett du ikke lenger behøver politiets tillatelse til å gjennomføre.
Men de har en plikt til å hegne om alles demokratiske rettigheter, og til å bidra til vår personlige sikkerhet når vi utøver disse rettighetene.
Derfor er det viktig å melde fra til politiet når du ønsker å benytte den retten du har til å ytre deg i og samles med andre på gater og torg, slik at de vet at det skjer, og kan sørge for at du får den sikkerheten du trenger.
— Vi lar oss ikke skremme
De siste dagene har vi sett at politiet omsvøpsløst prøver å skremme oss skeive og folk som solidariserer seg med oss fra å ytre oss og vise hvem vi er og hva vi står for, fra å vise solidaritet med dem som er rammet av volden, og fra å vise at vi ikke lar oss skremme eller er kue av hat og terror, gjennom å ta til gatene.
De viser ikke til noen konkret og overhengende trussel, utover at det hersker det de kaller en «uavklart sikkerhetssituasjon». Politiet bruker denne situasjonen som et argument for at de ikke kan garantere for vår sikkerhet, og anbefaler derfor at vi holder oss hjemme og ikke går ut i gatene og viser hvem vi er og hva vi står for.
— Ingen sikkerhetsutfordringer ved hatretorikk?
Den samme ordensmakta har som regel få eller ingen problemer med å la høyreekstremister som SIAN og den Nordiske Motstandsbevegelsen få lov å marsjere eller markere seg og spre hatretorikken sin, selv om de vet at det vil kunne føre til sikkerhetsutfordringer.
Da stiller de gladelig opp med et 20-talls digre biler, vann- og tåregasskanoner og hundrevis av snut i full combat gear for å «beskytte» haterne mot de av oss som mener det er viktig å vise at hatet deres ikke er vårt, og at vi ikke ønsker å la hatefulle ytringer få stå uimotsagt, men ta til motmæle der og da.
— Utrygghet har vært prisen vi har betalt for å være skeiv
Jeg har snart levd i 62 år, og store deler av det livet har jeg følt meg usikker og utrygg. Jeg er vant til å se meg en ekstra gang over skulderen, til å tone ned «skeivheten» min i det offentlige rom, til ikke å kysse eller holde kjæresten min i hånden på gata eller trikken, for ikke å provosere og risikere å bli utsatt for hat eller vold.
Jeg har blitt så vant til det at jeg nesten ikke lengre legger merke til at jeg gjøre det. Derfor opplever jeg ikke at Oslo i disse dager er mer utrygt en normalt. For meg, og mange andre med meg, er utrygghet det normale.
Det er en del av prisen vi har måttet betale gjennom store deler av livene våre for å være annerledes enn majoritetsbefolkningen. For å være skeive.
Når vi står sammen føler jeg meg trygg
Men når jeg marsjerer i gatene eller samles på torgene sammen med andre som meg, sammen med de som solidariserer seg med oss og støtter kampen vår for likeverd og like rettigheter, da føler jeg meg trygg.
Når vi står sammen, skulder ved skulder og i solidaritet, føler jeg meg nærmest uovervinnelig. Det er en utrolig følelse for en som har brukt så mye av livet på å kjempe en kamp som ofte så håpløs ut.
Alltid blitt bedt om å ikke ytre oss
En kamp mot hat og intoleranse, mot uvitenhet og diskriminering. Eller som min venn Bjarte Hjelmeland skrev tidligere i dag:
«For oss som tilhører det skeive miljøet fremstår det å bli avlyst og bedt om ikke å ytre seg som en dobbel provokasjon, fordi det er dette homser og lesber er blitt fortalt til alle tider.
Bare du ikke viser det, bare ingen vet, bare det ikke syns på deg hva du er, så går det nok greit. Det er denne usynligheten vi kjemper mot og derfor virker det som en rød klut når vi nok engang skal skremmes til taushet.
Nettopp dette å være stille og ikke ta til gatene med vår sorg og vårt raseri og med våre krav om respekt for de vi er, føles som en måte å lure oss tilbake i skapet på, og det valget er vi mange som har tatt, at tilbake i skapet skal vi aldri.»
De ønsker å skremme
Terrorisme er en politisk strategi der bruk av vold mot sivile først og fremst har til hensikt å skape frykt, og dermed påvirke politikk. Å skremme befolkningen og påvirke myndighetene er vel så viktig som å påføre skade.
Når vi viser frykt og når vi lar frykten styre oss så gir vi terroristene den seieren de ønsker seg. Vårt viktigste våpen mot terrorister er derfor vårt sivile mot. Det er å vise at vi ikke lar oss skremme, og at frykten ikke skal få legge føringer på hvordan vi opptrer og hvordan vi organiserer samfunnet vårt.
Så kjære dere i politiet: Slutt å løpe terroristenes ærend. Slutt å spre frykt, og hjelp oss heller til å vise mot, for det eneste vi har å frykte er frykten selv. Jeg er glad jeg trosset politiets «anbefalinger» og dro til Rådhusplassen i går kveld.
Kommer til å huske de spontane markeringene
Like glad som jeg er for at jeg trosset dem og gikk i den spontane marsjen fra Grønland til London Pub sist lørdag. Det å få oppleve og delta i begge disse spontane markeringene er noe jeg kommer til å huske resten av livet.
Det var som å oppleve fortiden på nytt. Dette var Pride slik det opprinnelig var, og alltid burde være: Spontant, direkte, uregissert og fullt av sterke følelser. Strippet for alt det kommersielle.
Jeg ble rørt til tårer
Fraværet av alle de som ønsker å sole seg i vår glans, eller bruke Pride som en arena for å selge oss sine produkter eller sitt partiprogram var befriende. På Rådhusplassen i går var mikrofonen åpen, og alle som ønsket det kunne ta ordet.
Folk kunne få utløp for det som virkelig lå dem på hjertet, og det kunne nesten virke som om det var det som skulle til for å få fram det beste i folk, for det var noen fantastiske taler og vitnesbyrd vi fikk høre.
Selv en grinete gammel gubbe som meg ble rørt til tårer over flere av disse innleggene. Det skjer ikke ofte.
Jeg vil avslutte med Guri Sibekos ord:
Kampen fortsetter!
Vi skal dø.
Maskingevær skal svinges mot oss
kulene skal regne rundt oss som konfettiskuddene
skal dundre som trommerytmen i en trance-låt
fortere, fortere,
fortere skal vi falle til jorden
blodet skal fosse ut av oss
som var vi åpne ølkraner
bartenderne hadde forlatt for å søke dekning
hylene fra strupene våre
som en stadig mer insisterende diskant
før de klippes av
granater skal åpne oss som pinataer
innvollene våre skal glitre
i lyset fra discokulene
vi er poeter
vi er dronninger
vi er rompiser og flatbankere
vi skal dø
dansende.
