- Jeg elsker å snakke med folk på Tøyen, sier Bjarte Breiteig. Nå utgir han personlig Tøyen-roman

Bjarte Breiteig og kona Tonje Tornes ventet barn da de flyttet til Tøyen i 2008. De valgte strøket blant annet fordi det var billigere å bo her enn i andre sentrumsbydeler.

Da de hadde flyttet inn i Kolstadgata skjønte Bjarte og Tonje fort hvor røft strøket faktisk var. Narkosalg i bakgården, utebelysning som jevnlig ble knust og ramponert, stadig slåssing og høylytt krangling både fra gata og nabobygårdene.

• Les også: Hos Nathan og Food Family på Tøyen får du pizza, sushi og pokebowls. – Målet er å være billigere enn konkurrentene

— Ikke et ideelt oppholdssted for barn

Det var til og med skyting ved flere anledninger i løpet av den første tida på Tøyen.

— Skriking om nettene, stadig hvining fra sirener. En gang så vi en naken person klatre ned fra en balkong med kniv mellom tennene. Enkelte netter var som en skrekkfilm, forteller forfatteren.

Bjarte innså ganske raskt at han måtte gjøre noe hvis de skulle klare å bli i Kolstadgata.

— Det var ikke et ideelt oppvekststed for barn. Vi tenkte at her måtte vi selv skape den tryggheten vi trengte, forteller forfatteren og nabolagsaktivisten.

Siden 2008 har Bjarte Breiteig og familien hans vært blant nabolagsaktivistene som har jobbet for å få Tøyen opp av hengemyra. Arbeidet for å ruste opp og gjøre bydelen bedre å bo i, har vært en del av hverdagen.

Sist Tøyen virkelig havnet i de nasjonale nyhetssendingene, sto han i stormens øye. I morgenkåpa. Men mer om det seinere.

— Jeg elsker dette miljøet

15. oktober slippes romanen som han har brukt flere år på å skrive. Den handler om et ektepar, ikke ulikt Bjarte Breiteig og kona hans, som på ulike måter prøver å gjøre en forskjell i et multinasjonalt nabolag som sliter.

Arbeidet for lokalmiljøet og tøyenpatriotismen betyr mye for romanfigurene, slik som det de siste 14 årene har betydd enormt mye for forfatteren.

— Jeg elsker dette miljøet, jeg elsker å snakke med folk på Tøyen. Her er hverdagslivet en politisk handling, vi deltar aktivt i integreringen, og det gir oss mening, sier Bjarte.

VårtOslo treffer ham på et av utestedene på Tøyen Torg. Det som tidligere var Tøyensenteret, et sted man helst ikke gikk alene om kvelden, hvor det ble utført relativt lyssky business, men som nå er blitt en møteplass og et folksomt gatetun med liv i alle lokalene.

Det Bjarte og partneren startet med, da de tenkte at aktivisme kanskje kunne få slutt på skrekkfilmen, var å invitere naboer hjem til samtalekvelder. Etter hvert ble det gatefester og juletilstelninger.

Rimelig raskt begynte det å forme seg et miljø av mennesker som begynte å dra i samme retning og jobbe politisk. De kommuniserte hva som trengtes og skapte oppmerksomhet rundt behovene i området.

— Vi fikk venner med en helt annen bakgrunn enn oss, med somalisk, etiopisk og irakisk bakgrunn. Det handlet etter hvert ingenting om hvor vi kom fra. Å få være del av et sånt fellesskap, som faktisk kunne få til noe, ble en sterk erfaring for meg, forteller han.

Også en kjærlighetshistorie

Boka er et forsøk på å vise fram de mindre åpenbare og synlige delene av Tøyen-historien. Han håper folk leser den og ser at hvis man får til integrering på Tøyen, kan man få det til overalt.

— Jeg ville fortelle om den endringen vi opplevde da det som hadde virket skummelt, plutselig viste seg som en ressurs, sier Bjarte.

Han ville også fortelle en kjærlighetshistorie oppi alt sammen. I boka møter leseren den kvinnelige hovedpersonen Mona og hennes mann, Jostein. De flytter til Tøyen i 2009 og åpner en kafe. Dette er før områdeløftet, og de driver stedet med frivillig arbeidskraft og en tanke om at folk med minoritetsbakgrunn trenger arbeids- og språktrening.

— Jostein er den mest idealistiske. Mona sliter litt med å henge med i svingene og kjenner litt på at det er henne som tjener penger, jobber og gjør det mulig for Jostein å være så idealistisk som han er, smiler Bjarte.

— Har måttet tåle mange smeller

Fortellingen om Mona og Jostein handler om hvordan de to innflytterne finner et fundament for kjærligheten i sitt felles engasjement. Historien er sterkt inspirert av virkelige hendelser:

— Tonje og jeg kunne komme slitne hjem om kvelden, og likevel være fulle av entusiasme, snakke om Tøyen og oppdatere hverandre. Kjærligheten til nabolaget styrket vår kjærlighet til hverandre, og sånn er det fortsatt, forteller Bjarte.

Tonje har blant annet sittet i styret for Frivillighetssentralen og Tøyen orkester, og Bjarte har sittet i Tøyenrådet og i skolens foreldreutvalg.

Energien er ikke uutømmelig, og det stopper opp innimellom, selv for idealister som drives av kjærlighet for hverandre, naboene og strøket.

— Det er enkelt å være begeistret i medgang, men miljøet på Tøyen har også måttet tåle mange smeller.

— Når har nedturene vært tyngst?

— Hver gang vi mister folk som må flytte fordi den kommunale boligkontrakten utgår, eller som ikke lenger har råd til den økte leien, stadfester Bjarte.

Maktesløshet da Jama-familien ble kastet ut

— Nå nylig ble alle barnefamiliene kastet ut av studentblokka i en håndvending, fordi leilighetene skal omgjøres til små hybler. Stikk i strid med alt både vi og politikerne har kjempet for i alle disse årene.

Han forteller at de jevnlig mister ressursfamilier som må flytte ut av nærområdet.

— For oss er hver og en av disse familiene en del av miljøet vårt, og deres tilknytning er resultatet av mange års arbeid. Det er rett og slett jævlig tungt, og det ødelegger mye av engasjementet.

Bjarte forteller om å innse at man ikke kan ta alle de kampene. Det er for mange av dem. Men så skjedde det noe i vinter. En barnefamilie ble kastet ut. Det var kaldt, det var korona, og det føltes ekstra brutalt.

Faren i familien, Mohamed Jama, ringte Bjarte og fortalte at politiet var i leiligheten for å hente dem.

— Jeg kjente meg maktesløs, men Tonje sa: Gå bort og vær der med ham. Så jeg stakk bort og dokumenterte det som skjedde og la det ut på Facebook.

VårtOslo skrev i februar i år: — Bevæpnede politifolk kom med namsmannen for å kaste ut Mohamed Jama (44) og familien, sier nabo og venn Bjarte Breiteig. Nå krever venner, naboer og lokalpolitikere at utkastelsen reverseres og at familien får bli boene i Hagegata på Tøyen.

I saken gjenga vi deler av Facebook-innlegget til Bjarte: — Jeg er hos ham for å vise min støtte. Utenfor står tre store politibiler. Åtte til ti politifolk, væpnet med pistoler, er kommet i følge med namsmannen for å få dem ut.

— En konstant urettferdighet

— Jeg la ut innlegget lørdag morgen, og det eksploderte. Plutselig var vi midt i en voldsom informasjonskrig. Jeg satt fremdeles i morgenkåpa da klokka var sju den kvelden.

En spleis ble organisert på nett, og den resulterte i svimlende 1,6 millioner kroner. Det holdt til egenkapital for familien, som kunne ta opp lån og kjøpe egen bolig. Men også denne gangen måtte barn tas ut av skolen og enda en familie flyttet ut av tøyenfellesskapet.

— Det er en konstant urettferdighet, og det gjelder både de kommunalt eide boligene og de private hvor flere betaler penger under bordet for å beholde kontraktene. Mange har veldig dårlige boforhold, sier Bjarte.

Gratis aktivitetsskole betød mye

Bjarte vil ikke være for kritisk til utviklingen på Tøyen i årene med områdeløft. Han mener at boligpolitikken fremdeles er håpløs, og at det er uforståelig at det ikke tilbys noen løsning til dem som får seg en inntekt og dermed mister sine kommunale leiligheter.

Men han synes også mye er blitt gjort riktig. Han trekker fram gratis aktivitetsskole, et tiltak som kom til Tøyen først. Det mener han var et helt avgjørende grep som forandret mye.

— Før gratis aktivitetsskole gikk mange barn hjem til små leiligheter og ble isolert, eller de var henvist til å reke gatelangs blant stoffselgerne. Da tilbudet ble gratis, skjedde det en endring fra den ene dagen til den andre, forteller han.

— Plutselig fikk vi språkmektige barneflokker med sterk samhørighet, barna fikk positive aktiviteter.

Bjarte nevner satsingen på Tøyen orkester og Tøyen sportsklubb som skjelsettende. Og selvfølgelig aktivitetshuset K1 og biblioteket på Tøyen torg.

— Vi har ingen planer om å flytte herfra, og selv om jeg av og til går tom for krefter, så vet jeg akkurat hva jeg skal bruke kreftene til når de er der. Det er i skrivinga mi og i det lokale arbeidet her på Tøyen.