Betraktninger om Oslo Maraton 2018, fra en dårlig trent mann (43)

Så var galskapen i gang igjen… Oslo Maraton. Enkelte har ment at det vel måtte holde med halvmaraton, men mantraet om at «man går da ikke ned i distanse», trumfet alle innspill.

Godt plassert i startfeltet kl 0925 på en strålende høstdag, dette kunne bli en fantastisk opplevelse……kunne bli!

Starten gikk og som vanlig var det mange med ekstremt dårlig tid den første kilometeren. De sikksakk-løp seg fram i feltet og la kanskje ikke så mye vekt på at de hadde 41 gjenstående kilometer å justere seg inn på.

Jeg tok det helt piano og holdt tidsskjemaet pr km til punkt og prikke, litt erfaring må jeg jo ha dratt på meg etter noen langløp. Gjennom Frogners gater var det merkelig dødt og stille……mulig det var for tidlig på morran og at Finansavisen og Interiørbladene ikke var ferdig lest ennå.

Duskedamer, heiagjenger og god stemning

Da ble det på med musikk, og det fantastiske albumet «Proletar Adel», av Mae, dro meg lett og ledig gjennom Frogner og rundt Frognerparken. På Skøyen var det noe mer liv i gatene, med duskedamer, heiagjenger, musikk og god stemning.

Frognerstranda har jeg et anstrengt forhold til etter noen Ecotrail-løp, men også der sklei det godt av gårde. Tjuvholmen-Aker Brygge gikk også fint og ved Akershusstranda tusset det av cruiseturister. Så langt en nydelig høstdag, men ennå ikke halvveis…

For meg er sløyfa opp over St. Hanshaugen en ny opplevelse, da jeg ikke løp i fjor. Om det ikke er så bratt, så går det åkke som oppover. Farten måtte ned, men runden gikk greit. Ned fra St. Hanshaugen møter vi de som er på vei opp, dvs ligger ca 2 km lenger bak i løypa. Da er det lett å tenke, «jøss, de får en lang dag i løypa».

• Les også: Da skuespiller Lars Andreas Larssen fikk demens, endret forholdet mellom han og sønnen Vetle Lid Larssen seg totalt

Særlig den middelaldrende karen med Onepiece- Harekostyme. Ideen om å løpe utkledd som harepus var sikkert genial en gang, men egentlig ikke i dag. Han ville blitt ekskludert fra arten hare om han ble oppdaget. Det gikk trått, og onepiecen viste seg å ikke være designet for gateløp.

Løpet starter etter 30 kilometer

Etter St. Hanshaugen var det tre-fire fine kilometer med mye folk og god stemning inn til runding ved Rådhusplassen. Det er mange som absolutt ikke vil løpe helmaraton i Oslo fordi man løper samme runde to ganger. Jeg har heller snudd dette til noe positivt. Man kjenner løypa fra første runde, vet hvor man må passe seg og hvor man kan dra på litt ekstra.

Ut på runde nummer to, og Frogner hadde våknet noe mer til liv kl 11:30 en lørdag formiddag. Men fortsatt veldig pent og pyntelig, selv om to småpjokker viftet med piratflagg.

Alle som har undersøkt litt om maraton har hørt at løpet virkelig starter etter passerte 30 kilometer, og nok en gang klarte jeg ikke å motbevise den påstanden. Etter enda en runde opp og ned rundt Frognerparken og Sjølyst, bar det ut på den forbanna Frognerstranda.

Mange mener det er en perle i byen, lang og rett strekke med sjø, båter, sol og hygge. Den er bare en drøy kilometer, men den var uvanlig seig nå. Noen ørsmå følinger i leggene ga varsler om at den siste mila kunne bli utfordrende. Jeg har hatt besøk av kramper før, og det har ikke vært noe nevneverdig savn siden sist. Nå var det store muligheter for at de kom til å banke på døra igjen.

• Les også: KaffeLykke ser ut som en helt vanlig hipsterkafe på Grünerløkka, men er helkommunal

Krampefaen kom i låret

I enden av Frognerstranda ligger Kielferga, og alle tyskere som har vært på noen timers oslobesøk skulle nå tilbake til balja og hjem til schweinhaxe og sauerkraut. «Ah, so schlecht» og «schmerz» ble hvisket mellom Fritz og Beate. Et snev av ny motivasjon kom på plass ved tanken på at de uansett ikke hadde orket rolig jogg bort til ferga.

På vei inn mot Tjuvholmen kom krampefaen med et forvarsel, denne gang i låret. Jeg har funnet ut at det ikke går å lure en krampe, jeg er i hvert fall ikke lur nok til det. Ned i gangfart og tusle forbi skate-skuret på vei inn mot finstrøket. Det er ikke forbundet med heder å gå over Aker Brygge i et maratonløp, så gange ble til rolig jogg gjennom brygga og Rådhusplassen.

Veldig bra liv langs løypa nå, og det hjelper på hodet som allerede tenker på St. Hanshaugens bakker. Krampene holdes noenlunde i sjakk gjennom sentrumsgatene, selv om det blir noen perioder med gangfart.

Gjennom hele løypa har det vært drikkestasjoner for hver femte kilomter, og jeg har tatt til meg mye drikke og bananer på hver eneste stasjon. Etter banan, sportsdrikk, cola og Redbull x7, begynner kroppen å få nok, men jeg vet at næring må til. Bare å dytte inn i gapet på hver stasjon.

37 kilometer gjennomført. Fem gjenstående kilometer. Egentlig ikke noe problem, alle kan løpe fem kilometer nokså uanstrengt i lav fart. Det gjaldt ikke meg i dag.

Stabbing oppover Satans bakker

St. Hanshaugen, fra nå av SATANShaugen, nærmet seg, og krampene slo til for fullt. Samtidig, og i begge bein.

Utenfor porten til Vår Frelsers Gravlund møtte jeg blikket til en fyr. Han var tilsynelatende to hundre år eldre enn meg og så ut som han nettopp hadde vippet opp kistelokket og tatt turen ut i høstsola. Jeg fikk et anerkjennende blikk som sa «se, jeg kan gå like fort som deg».

Med to ubrukelige bein ble det igjen stabbing oppover Satans bakker. Halvannen kilometer til toppen av Haugen ble en blanding av start, stopp, prøve å jogge… ende med å gå.

På toppen av Geitmyrsveien snur sløyfa og man skal ned igjen fra Satans klump. For de som ikke har løpt med kramper kan det kanskje virke forløsende å løpe nedover… bare la beina gå, hente inn krefter, spa på litt, gønne på og alt annet sludder. Det er ikke sannheten.

Sannheten er at for hver gang foten treffer bakken i nedoverbakke, så er trykket på muskulaturen mye større enn på vei oppover. Hundre meter ned i Colletsgate var det full stopp. Fra legg til lysk i høyrebeinet kjentes det ut som en altfor sterk mann vred opp hver eneste muskel som en fillete vaskeklut.

Storetåa pekte rett ned

Eneste mulighet var å stoppe helt opp og forsiktig prøve behandle jævelskapen. Da kommer det en funksjonær bort til meg og ber meg gå ut av løypa og opp på fortauet. Venstrefoten er inntil fortauskanten så jeg opptar ikke all verdens plass i en tofelts bilvei.

«Ehhh, nei, det går ikke. Jeg kommer meg ikke av flekken før denne krampa slipper». Motvillig går han med på det og tusler videre.

Jeg har lært meg at krampene gir seg etter hvert, det er bare å ta tiden til hjelp. Alle tidsskjemaer har for lengst gått åt skogen, her handler det kun om å komme seg til mål for egen maskin. Som i tidligere løp; å bryte er ikke et tema.

Beboerne på St. Hanshaugen Sykehjem hadde sannsynligvis hatt større fart med rullator, baklengs, enn hva jeg hadde ned bakken mot sentrum. Blanding av gange og forsøk på lett jogg fikk meg etter hvert ned fra haugen og inn i Møllergata. Og der, rett utenfor Møllergata 19, var det stopp igjen.

Denne gangen smalt krampa inne i høyre sko. Storetåa pekte rett ned og hadde ingen planer om rette seg ut igjen. Av med skoen og brekke tåa tilbake i normal stilling ved hjelp av fortauskanten. Det var ikke folketomt i solveggen og mange så på han raringen og tenkte nok «hvorfor driver så dårlig trente folk på med dette», mens de tørket lattebarten og trøkka i seg siste bit av croissanten.

Faen, nu kör vi

Det var nå en drøy kilometer igjen, og med tanke på at det har vært betydelig verre smerte bak dørene i Nummer 19 (nazipolitiets hovedkvarter i Møllergata) tidligere, var det bare å knyte på skoen og komme seg til mål.

Opp Grensen og inn på Karl Johan gikk på et vis med god hjelp av fantastisk publikum langs gjerdene. I Stortingsgata, opp siste kneika, ble det full stopp igjen. Skiltet sa 400 meter til mål. Det virket nå veldig langt.

En svenske i samme situasjon var enig i at dette var en brutal maratonløype, men med få meter igjen til mål sa han «Faen, nu kör vi». Han «körde», ikke jeg. Med 200 meter igjen til mål prøvde jeg å mobilisere til en aldri så liten sluttspurt, men det var håpløst. Det gikk så trått at jeg hadde rukket å håndhilse på alle fremmøtte inn mot målseilet.

Jeg kom meg i mål, ble jeg spurt av helsepersonell om jeg trengte hjelp og fikk medaljen rundt halsen.

• Les også: Elektrikere frikjent for å ha banket opp p-vakt på Tveita. – Skadene kan vakten ha påført seg selv, mener retten

Det ble en usedvanlig lang dag i løypa, og tiden 4:54:54 er ikke noe å henge på veggen.

Etter litt surring og kaving i målområdet fant jeg et bord på Amundsen Bryggeri. Som vanlig etter Oslo Maraton; Stor hveteøl og burger med dobbel bacon og ost og en øl til. Livet vendte så smått tilbake og utpå kvelden kom det mail fra Oslo Maraton: «Påmelding til 2019 er nå åpnet».

Aldri har jeg slettet en mail så raskt.