Eivind Sofienberghjemmet
Med fyldig og god bassrøst synger Eivind Karlsen Lykkeliten til eget akkompagnement. Det godt å få vise hva en kan,og det gjør også godt med applaus. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Beboerne på Sofienberghjemmet blomstrer når de fremfører dikt og sanger selv, og ikke bare er tilskuere

— Beboerne viser en ny side. Som ikke har med alder eller sykdom å gjøre. Her har vi et bredt kulturtilbud, men de eldre er ofte tilskuere og sjelden ressurser selv, sier kulturleder Kristine Thomassen ved Sofienberghjemmet.

Ved post fem på Sofienberghjemmet har hjelpepleier Hilda Celia Ruiz Vergara rigget opp et sceneteppe og satt opp et mikrofonstativ. Dagligstua har blitt en scene. Det er klart for kunstnerisk underholdning.

Det er ikke kunstnere utenfra som kommer for å lese og synge for beboerne. Denne gangen er det beboerne selv som står for innslagene. Når Knut Sparre inntar scenen og synger en sang på spansk, er alle beboerne på posten på plass. Det er sjeldent, i følge Vergara.

Knut Sparre
Knut Sparre liker å stå foran en forsamling. Han var beboeren som var tennpluggen som fikk start på forestillingene. Her leser han dikt sammen med Hilda Vergara. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

— Det begynte helt tilfeldig ved at en av våre beboere, Knut Sparre, ytret ønske om å få
synge eller lese noe. Som tidligere universitetslærer er han både vant til og liker å formilde, forteller kultur- og frivillighetsleder ved Sofienberghjemmet, Kristine Thomassen.

— Da Knut først hadde stått på scenen, så kom det flere beboere og sa at de også kunne tenke seg å lese dikt, synge eller framføre egne tekster, sier Thomassen.

Kristine Thomassen
Kristine Thomassen er kultur- og fritidsleder på Sofienberghjemmet. Hun ønsker å fortelle om suksessen ved at beboerne får framføre dikt og musikk for hverandre. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Vil gi, ikke bare få

Som beboer på et sykehjem er en vanlig del av en hverdag å motta hjelp. Hjelp til å huske
medisiner, hjelp til stell og hjelp med måltider. Da beboerne slapp til ved mikrofonstativet
fikk de være de som ga.

Det kan dog kreve litt gravearbeid for personalet for å finne ut om beboere brenner inne med noe.

Sofeienberghjemmet, maleri
— Slik så treet utenfor vinduet mitt ut forrige torsdag, forteller Grete Hagen. Hun imponerte med maleriene sine. Elin Anker holder maleriet og Kristine Thomassen intervjuer kunstneren. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Det kan være sanger og dikt de har båret med seg lenge, lenge. Teksten fra et sterkt minne fra barndommen. Eller tegningen av den usannsynlig høye stabelen med oppvask på kjøkkenet representerer også deres tanker.

— Det å bli sett er godt. Vi er heldige som har Knut Sparre her. Og vi så raskt at de som hadde noe på hjertet hadde nytte av å få formidlet det, sier Kristine Thomassen.

Dikt og sanger

Argentinskfødte Knut Sparre er betatt av nynorsk, så etter å ha framført en spansk sang acapella med Hilda Vergara, leste han Halldis Moren Vesaas-diktet «Fødd i går». Noe mer passende dikt i denne sammenhengen skal du lete lenge etter.

Så kom de fram til mikrofonen den ene etter den andre. Dikt og sanger, som kanskje hadde ligget lenge på skattekistas bunn, før Kristine Thomassen og resten av de ansatte klarte å grave det fram.

Diktopplesning Sofienberghjemmet
Det er lov å bli rørt når Thora Skarre framfører dikt av Arnulf Øverland og Inger Hagerup. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Det er noe vakkert over et gammelt, erfarent menneske som framsier Inger Hagerups dikt, «Lykke», rett fra hukommelsen. Det bringer en ekstra dimensjon til det kjente diktet.

Ingen er bare det du ser

— Vi vil at de som brenner for noe, skal komme fram med det, sier Hilda Celia Ruiz Vergara over en kaffekopp og en kakebit etter forestillingen.

Hilda Celia Ruiz Vergara
Hjelpepleier Hilda Celia Ruiz Vergara har mye av æren for at beboerne får komme ut med sine kunstneriske bidrag. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Hun er hjelpepleier på post fem, og arbeider mye med kultur. De har blant annet startet en lesegruppe, hvor beboerne kan lese egne og andres tekster for hverandre.

— Det er lett å gå i den fella at man slutter å forvente noe av beboere. Men de sitter på så
mange ressurser. Ingen er bare det du ser, er et uttrykk som brukes mye i Kirkens
Bymisjon. Det passer veldig godt til det vi har sett i dag, sier Thomassen.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer