Beboerne på Sofienberghjemmet blomstrer når de fremfører dikt og sanger selv, og ikke bare er tilskuere

Ved post fem på Sofienberghjemmet har hjelpepleier Hilda Celia Ruiz Vergara rigget opp et sceneteppe og satt opp et mikrofonstativ. Dagligstua har blitt en scene. Det er klart for kunstnerisk underholdning.

Det er ikke kunstnere utenfra som kommer for å lese og synge for beboerne. Denne gangen er det beboerne selv som står for innslagene. Når Knut Sparre inntar scenen og synger en sang på spansk, er alle beboerne på posten på plass. Det er sjeldent, i følge Vergara.

— Det begynte helt tilfeldig ved at en av våre beboere, Knut Sparre, ytret ønske om å få
synge eller lese noe. Som tidligere universitetslærer er han både vant til og liker å formilde, forteller kultur- og frivillighetsleder ved Sofienberghjemmet, Kristine Thomassen.

— Da Knut først hadde stått på scenen, så kom det flere beboere og sa at de også kunne tenke seg å lese dikt, synge eller framføre egne tekster, sier Thomassen.

Vil gi, ikke bare få

Som beboer på et sykehjem er en vanlig del av en hverdag å motta hjelp. Hjelp til å huske
medisiner, hjelp til stell og hjelp med måltider. Da beboerne slapp til ved mikrofonstativet
fikk de være de som ga.

Det kan dog kreve litt gravearbeid for personalet for å finne ut om beboere brenner inne med noe.

Det kan være sanger og dikt de har båret med seg lenge, lenge. Teksten fra et sterkt minne fra barndommen. Eller tegningen av den usannsynlig høye stabelen med oppvask på kjøkkenet representerer også deres tanker.

— Det å bli sett er godt. Vi er heldige som har Knut Sparre her. Og vi så raskt at de som hadde noe på hjertet hadde nytte av å få formidlet det, sier Kristine Thomassen.

Dikt og sanger

Argentinskfødte Knut Sparre er betatt av nynorsk, så etter å ha framført en spansk sang acapella med Hilda Vergara, leste han Halldis Moren Vesaas-diktet "Fødd i går". Noe mer passende dikt i denne sammenhengen skal du lete lenge etter.

Så kom de fram til mikrofonen den ene etter den andre. Dikt og sanger, som kanskje hadde ligget lenge på skattekistas bunn, før Kristine Thomassen og resten av de ansatte klarte å grave det fram.

Det er noe vakkert over et gammelt, erfarent menneske som framsier Inger Hagerups dikt, "Lykke", rett fra hukommelsen. Det bringer en ekstra dimensjon til det kjente diktet.

• Les også: Omar, Rune og Frelsesarmeens Jobben vant honning-NM med by-honning fra Grønland og Ensjø

Ingen er bare det du ser

— Vi vil at de som brenner for noe, skal komme fram med det, sier Hilda Celia Ruiz Vergara over en kaffekopp og en kakebit etter forestillingen.

Hun er hjelpepleier på post fem, og arbeider mye med kultur. De har blant annet startet en lesegruppe, hvor beboerne kan lese egne og andres tekster for hverandre.

— Det er lett å gå i den fella at man slutter å forvente noe av beboere. Men de sitter på så
mange ressurser. Ingen er bare det du ser, er et uttrykk som brukes mye i Kirkens
Bymisjon. Det passer veldig godt til det vi har sett i dag, sier Thomassen.