– Foreldre er ikke problemet, Raymond. Du begynner i feil ende

Byrådslederen og byråd Usman Mushtaq lanserer et djervt løfte om mindre forskjeller og lover at i 2030 skal Oslo være en mindre delt by.

Skal de lykkes med det, må de endre kurs. For foreldre og familier synes å være fremmedord i byrådets vokabular. Og uansett hvor mange kommunale handlingsplaner byrådet foreslår, vil barna fortsatt vokse opp i familier, med foreldre som sine viktigste ressurser i livet. 

I vinter krevde Rødt penger til tomme Hagegata 30. Nå vil byrådet bruke 243 millioner på boligblokka

FNs internasjonale dag for foreldre

Uten foreldre som tar ansvar bryter samfunnet sammen. En banal sannhet, men i dag er det verdt å minne om. 1. juni er FNs internasjonale dag for å hedre foreldre og foreldreskapet.

Nyere psykologisk forskning har forsterket oppmerksomheten om betydningen av trygg og god tilknytning til omsorgspersoner for barnets utvikling.

Likevel handler svært mye av byrådets og venstresidens omtale av barns oppvekst om hvordan vi kan svekke arenaene for foreldreskapet til fordel for offentlige omsorgstiltak. I sum blir budskapet en problematisering av foreldrenes omsorgsevne og foreldrenes tid med barna.

Barnehager er bra, men det er også foreldre

Byrådsleder Raymond Johansen foreslo for noen år siden en prøveordning der Oslo skulle fjerne kontantstøtten. En av begrunnelsene var at innvandrerfamilier var overrepresentert blant brukerne. Og i Johansens enkle verden ser det ut til at innvandrer = dårlig norsk.

Barn og familier er ulike, og om barnet starter når det er 12, 16 eller 36 måneder utgjør ingen risiko av betydning.

Det har lenge vært bred enighet om at barnehagen er et godt tilbud. Det nye er at det i stadig større grad omtales som en risikofaktor om de «holdes utenfor» barnehagen etter fylte 12 måneder. Argumenter om språkutvikling, integrering og risiko for utenforskap har fri flyt, uten rot i virkeligheten.

Barnehager er bra, men det er også foreldre. 

Omtales som et problem 

Vi ser en lignende utvikling i diskusjonen om heldagsskolen. Aktivitetsskolen er gått fra «nice to have» til «need to have». Det omtales som et problem for barn å ikke delta. For noen er det det, men slett ikke for alle. Familier med lave inntekter bør sikres lave priser og gratis tilbud.

Det har lenge vært et press for å gjøre skoledagene lengre, særlig for de minste barna. 

Et vanlig argument for lengre skoledager er at barna ikke bør være alene hjemme når foreldrene er på jobb. For noen barn går det faktisk helt fint. Så er det heller ikke slik at alle foreldre jobber 8-16. Foreldre jobber kveld, natt, helg, har hjemmekontor eller foreldrepermisjon, de er frilansere og noen er uføre. Vi lever ulike liv.

Siden 1990 har norske elever fått 1359 flere skoletimer, uten at vi vet hvilken effekt dette har hatt. Skolen er ikke noe konstant, skriver professor i psykologi Ole Jacob Madsen i siste utgave av Morgenbladet. «Snarere er den en akkumulerende institusjon som er i ferd med å kolonisere barns livsverden fullt og helt».

Madsen bemerker at det er slående hvordan bekymringene for barn og unges utvikling lett slår ut i å skylde på foreldrene: «Fellesnevneren er paradoksalt nok forhold i hjemmet, mens skolen som institusjon og ansvar for å ivareta elevene sjelden blir tema.»

Foreldre mister arenaer

Da byrådet la frem forslag til revidert budsjett denne uka, foreslo de ekstra midler til aktivitetsskolen for å styrke samarbeidet med idrettslagene. Slik kan familiene styres inn mot å ha ungene på skolen lengst mulig. Arbeiderpartiet har lenge ytret ønske om at fritidsaktivitetene bør inn i en form for heldagsskole.

Dermed endres gradvis lokalsamfunnene våre, slik at frivillighet, foreldrenettverk og nærmiljøet svekkes til fordel for den kommunale sfæren.

Barneidretten er foreldredrevet, og slik mister også foreldrene viktige nettverksarenaer.

Da vil du mislykkes

Hva om noen av de hundrevis av millionene byrådet vil legge i skolemat og gratis aktivitetsskole kunne gå til følgende tiltak: å styrke undervisningen til de svakeste elevene, til frivilligheten, til en satsing på veiledningstilbud for foreldre, til samlivskurs for foreldre, til kurs og veiledning for hvordan være gode foreldre etter samlivsbrudd eller til å skape arenaer hvor både småbarnsforeldre og tenåringsforeldre kan utveksle erfaringer og bli tryggere i rollene sine?

Uten en satsing på foreldre, frivillighet og de nære fellesskapene i barnas nærmiljø kan vi ikke lykkes med å gjøre Oslo til en mindre delt by.

Hvis strategien for å redusere ulikhet er å fortsette å svekke foreldrenes rolle, da kommer du til å mislykkes, Raymond.

Målet er riktig, men du begynner i feil ende. For ingen kommunale tiltaksplaner kan erstatte verdens viktigste jobb. Gratulerer med dagen, alle foreldre!