– Skal vi få bukt med de økende forskjellene i Oslo, må vi ta grep om boligpolitikken

Over hele Europa diskuteres utfordringer knyttet til fattigdom og ulikhet. I Danmark har regjeringen lansert en rekke tiltak, som alle har til felles at de forsøker å fjerne problemene i stedet for å løse dem.

Her hjemme har FrP latt seg inspirere av flere av de stigmatiserende tiltakene som er rettet mot minoritetsbefolkningen spesielt. Velferdsgoder skal fratas innvandrere som bosetter seg i områder med høy innvandrertetthet, skoler med dårlige resultater skal stenges og hele boligblokker skal rives. Dette er feil medisin og vil kun bidra til å forskyve problemene og øke følelsen av utenforskap.

Barnefattigdom skaper kriminalitet

De siste årene har vi sett en økning av barnefattigdommen, kombinert med økende ulikhet og boligsegregasjon basert på inntekt og formue. Liberalisering av eiendomsmarkedet på 80-tallet førte til enorme forskjeller i rikdom og muligheter basert på hvor man bor.

Spesielt synlig er dette i Oslo, hvor gapet mellom de som eier bolig og de som står utenfor boligmarkedet er økende. I bydel Gamle Oslo er det svært mange som bor i kommunale leiligheter, spesielt rundt Tøyen.

Korte leiekontrakter som er vanskelige å fornye, fører til en rekke sosiale problemer. I løpet av et grunnskoleløp byttes 40 prosent av elevene ut på Tøyen skole. Denne usikkerheten gjør det vanskelig for barna å knytte gode relasjoner i nærmiljøet og gjør det vanskelig for lærerne og skoleledelsen å bygge tillit til både elever og foreldre. Problemene vi nå ser med ungdomskriminalitet og vold i flere områder av Oslo kan spores tilbake til fattigdom og mangel på en trygg bosituasjon.

LES OGSÅ: Prisrekord på Tøyen: Loftsleilighet gikk for 8,1 millioner. Vanskeligere og vanskeligere å komme inn på boligmarkedet

Gode fritidstilbud er ikke nok

I stedet for å tvangsflytte mennesker, må vi se hvordan vi kan få til gode boområder der hvor folk allerede bor. Erfaringene fra Tøyen viser at det er mye initiativ blant beboerne. I løpet av et par år har vi sett at kommunale blokker, som Koldstadgata 7, har blitt revitalisert ved hjelp av oppgradering av eksisterende bygg og ved innføring av et beboerstyre som har tillit blant dem som bor der.

Deltakelsen på aktivitetsskolen gikk opp fra 27 prosent til 100 prosent etter at byrådet innførte gratis halvdagsplass. Dette illustrerer tydelig at foreldre ønsker disse tilbudene, men har ikke nødvendigvis råd til det.

I Tøyen-området er det mange familier som bor i små leiligheter. Derfor er behovet for gode offentlige fritids- og kulturtilbud ekstra viktig i vår del av byen. Gode fritidstilbud er likevel ikke nok dersom man hele tida er nødt til å flytte og skape nye relasjoner.

Kommunen må være mer offensiv

En god start vil være å gjøre det lettere å fornye leiekontrakter, slik at man kan bo i det området hvor man allerede er bosatt. Dette vil kreve en mer offensiv anskaffelse av kommunale leiligheter over hele byen, slik at det er nok kommunale boliger tilgjengelig. Det private boligmarkedet er utilgjengelig for de fleste med lave inntekter i indre øst. Leie til eie, hvor man bruker husleien til å kjøpe seg inn i boligen sin, er en modell som vil fungerer godt for mange familier her.

Det finnes en rekke kreative måter å få til mer sosial boligbygging på. I bydel Gamle Oslo fins en rekke initiativer fra beboerforeninger og frivillige organisasjoner. Tøyen boligbyggelag har organisert seg for å utvikle beboerstyrte boliger som svarer på folks behov.

Bruker vi de lokale kreftene som finnes, er det fullt mulig å få til en sosial boligutvikling. Skal vi få bukt med de økende forskjellene i Oslo, er det helt avgjørende at vi tar grep om boligpolitikken. Vi trenger altså ikke se til Danmark for inspirasjon. Det holder å se til Tøyen!