– Barna gjør litt mindre av seg selv hver dag, de resignerer. Vi ansatte i barnehagen kan ikke, ser ikke, lover og lyver i deres øyne

Det jeg nå skal fortelle deg er noen reelle fakta fra en helt vanlig dag fra en middels stor barnehage i Oslo. Den oppfyller normen til grunnbemanning og har 50 prosent pedagogdekning. Med det er ikke nok.

Pedagogene blir fordelt på hele barnehagen som enhet, de fleste har to pedagoger per avdeling, noen har en. Hvorfor det? Fordi det er en norm. Hvor mange barn en assistent kan ha ansvar for, er heller ikke spesifisert.

Pedagogen er ansatt på enheten, men om enheten er en base eller en avdeling, sier ikke normen noe om. Barnegruppene er presset til randen av normen. Det vil si det finnes ikke en lov, men de fleste forstår når gruppen blir uforsvarlig stor. Arealet i barnehagen blir beregnet med alle kriker og kroker – garderober, toalett, kontor og ganger. Fem kvadrat til barn over tre år og 4,1 kvadrat til barn under tre år.

Vi er for få ansatte og barna venter

Vi leker ikke med biler på kjøkkengulvet, riktignok lekes det til tider med vann i vasken på toalett, men det er ikke et oppholdsareal som er egnet til så mye mer enn det det er ment som. Vi er ute i all slags vær, takk og pris! Ute og løper og lufter hodet fra støy og mas. For det er det nok av når det ikke er mulig å dele opp gruppen.

Etter utetid i vinterhalvåret skal gjerne halvparten skiftes på, vått tøy skal i pose og tørre klær på. Noen gråter, noen krangler, noen blir bedt om å sette seg ned og vente.

Dagens barn i barnehage venter mye av sin tid. De venter fordi vi må bli ferdige med alt før vi kan se dem, de må vente med å sette i gang, med å gå ut, med å gå inn, vente med å få skiftet bleien, vente med å ta ut lekene, vente på maten eller vente med å male til neste torsdag. Fordi vi er for få ansatte.

Trodde ikke det var sånn å jobbe i barnehage

Vi jobber raskt, for det meste alt for raskt. Vi mister de gode stundene med nærhet og tett oppfølging og småprat. Det som egentlig er aller viktigste!

Assistentene er drivende dyktige, og det må de være. Hvis ikke, går ikke gjøremålene opp. Det blir kork, kaos og dårlig drift. Og avvik. De blir fort «voksne», assistentene og vikarene, og fort utslitte. De trodde ikke det var sånn å jobbe i barnehage, er en helt vanlig kommentar på tung utpust.

Faktum er at mange er uten fagbrev for barne- og ungdomsarbeid, de kan altså ikke noe faglig om barn. De er ikke trent til foreldresamarbeid, de kan ikke erstatte en pedagogs didaktiske tenkemåte og gjennomføring. Ikke har de kompetanse eller myndighet til å iverksette tiltak for barn eller drive spesiell oppfølging heller.

Derfor er det mange barn som ikke får den oppfølgingen de har krav på. Assistenter og langtidsvikarer er gull verdt og kan bli satt til å gjennomføre aktiviteter i egen eller planlagt regi, men mer kan vi ikke forvente.

Uforsvarlig med pause ute

Tror du at alle ansatte i barnehagen jobber i hele åpningstiden? Feil. De jobber 7,5-8 timer og har 30 min pause. Åpningstiden kan være opptil 10 timer, og selv om man bemanner så godt man kan i forhold til når barn blir levert og hentet, står man der med én person på avdelingen eller basen tidlig morgen og sent ettermiddag.

Vi er gode på samarbeid mellom avdelinger, så gode at det er innenfor normen. Men når det kommer til å kjenne barna vi har ansvar for, kommer vi til kort. I utetiden skal 50 barn observeres, legg merke til det, observeres. Med tre ansatte på jobb, går vel det fint? Ingen kan ta pauser i denne timen, det hadde blitt ekstremt uforsvarlig. Før og etter hvert måltid går det med en ansatt fra hver avdeling til å gjøre i stand, rydde av og vaske, tre ganger daglig. Vaske bord og koste gulv, sette tallerker, kopper, bestikk i oppvaskmaskin og tømme den, inn i riktig skap.

Dette er selvsagt en fullkost barnehage, men kokken jobber bare halve uken, ikke full dag heller. Resten står personalet for. Det er klart det går med mye tid til å være borte fra barna. En ironisk tanke som har slått meg er: «hadde det ikke vært for alle barna, så hadde jeg fått gjort alt jeg skulle i dag».

Stadig færre barn ber meg lese for dem

Barnehagen skal etter hvert stenges. Tilbake står blå, hvite og grønne poser med sortert avfall. Vi rydder opp etter dagen og gjør alt klart til neste dag. Jeg husker så godt en gang en gutt kom med boken foran seg, så på meg og sa med lav stemme: «kan du lese denne boken her»? Dagen var nesten over, det hadde vi trengt begge to, kjente jeg. Å sette oss ned og kjenne varmen fra hverandre, sett på bildene og fortalt.

Men svaret mitt måtte bli «det skulle jeg ønske jeg kunne, kjære Emil. Kanskje Trond kan lese for deg, når han har tørket opp alt vannet fra vannflaskene? Jeg tok meg tid denne gangen, til å forklare hvorfor jeg ikke kunne, også fordi det var mange foreldre som oppfattet situasjonen.

Går hun i fra nå, hørte jeg blikkene deres si. Ja, de kan bare høre det tenkte jeg i mitt stille sinn, tenkte jeg. Men gutten trenger en forklaring: «Det er sånn at oppvaskmaskinen og alt som står på kjøkkenet må være ferdig til klokka 17, så jeg kan ikke».

Det er i grunn ikke så mange barn som ber meg om å lese lenger. Det er skremmende. Det er i grunn mer vanlig at de er med meg på kjøkkenet, noe som for så vidt er fint, når det lar seg gjøre.

Mer planleggingstid går ikke

Jeg kan ikke skjønne hvordan det skal gå når pedagogene skal ha mer planleggingstid enn sine fire timer. Fire timer er så mye ute av avdeling som en pedagog kan tillate seg, mener jeg, når bemanningen ellers er på et minimum.

Selvsagt sjongleres det og multitaskes det og jobbes på kveldstid hjemmefra. Det kjennes på kroppen at grunnbemanningen må kraftig opp om det skal la seg gjøre å stå i dette yrket. Hvor mange timer i løpet av en dag skal barna bare ha to ansatte å forholde seg til?

I tillegg til fire timer borte fra barna, avvikles det møter med samarbeidsinstanser og møter for assistenter. Det er møter, telefonsamtaler og akutte tiltak i samarbeid med barnevernet. Det er mye som skal følges opp. Det er planlegging av karneval, 17. mai, nissefest, dugnad og påskefrokost. Ja, det meste av det som foregår i løpet av et år skal inn i barnehagen.

Tiden med barna forsvinner

Når det kommer til arbeidet med barn med spesielle behov, er dette lagt over på barnehagens bemanning. Det er svært få ressurser å hente fra pedagogisk-psykologisk tjeneste og fagsentrene i bydel eller kommune. De kan veilede, men ikke sende ekstra ressurser som kommer for å gjøre det viktige arbeidet med det enkelte barn som trenger det.

Det er kutt i midlene, og posten i budsjettet er borte, får vi beskjed om. Det står så fint i rammeplan om alt vi skal gjøre, og vi vet så inderlig godt. Men tiden, tiden forsvinner i oppvaskmaskin, matlaging, møter, kurs, sykdom og vikarmangel. For ikke å snakke om ork. For nå orker jeg snart ikke mer. Jeg strekker ikke til, om jeg hadde hatt åtte armer, kanskje. Men jeg har fortsatt bare to øyner som ser, som kan vise glede, forståelse og entusiasme.

Og de ser at barna gjør litt mindre og mindre av seg selv hver dag, de resignerer. Vi kan ikke, vi ser ikke, vi lover og vi lyver i deres øyne. Jeg er skuffet, og jeg ser skuffelsen i mange øyne hver dag. Hva gjør dette med barn? Våkn opp! Øremerk midler til bemanning, og gi gode lover for barna nå, det er ekstremt dyrt å reparere skadene.